UWC Norge gir hvert år stipend til 1-4 norsk ungdommer slik at de kan delta på et av UWCs mange short courses. I år fikk Jenny M.Lyngstad et av stipendene, og i denne bloggposten reflekterer hun over en lærerik sommer som deltager på kurset «Re-thinking identities» i Finland.
I sommer har jeg vært så heldig å få tilbringe to uker på UWCs kortkurs i Finland. Oppholdet var finansiert av det finske og svenske «Cultural Foundation», og UWC Norge ordnet med reisen til og fra for meg. Målet var å fremme interkulturell forståelse, samarbeid og vennskap, noe som absolutt ble nådd gjennom diskusjoner, samfunnsengasjementprosjekter, temaarbeid, gjestetalere, kunst, fysisk aktivitet og besøk i nærområdet, men først og fremst gjennom de nære relasjonene og åpne samtalene mellom nye venner. Noe som var ganske unikt med denne opplevelsen var interessen og engasjementet fra absolutt alle involverte. Alle ville ha mest mulig ut av disse to ukene, og alle var nysgjerrige på hva oppholdet ville bringe. Dette gjorde selvsagt at kurset ble enda mer givende, for det var faktisk folka som gjorde opplevelsen så altoppslukende og øyeåpnende. 
I disse to ukene bodde 49 deltakere på mellom 16 og 19 år og 16 ledere, fra vår alder og oppover, sammen i den finske skogen som et lite, rart samfunn, helt isolert fra den virkelige verden mens vi utforsket mulighetene, begrensningene, realisme og idealisme i samfunnet vi lever i. Det er ikke ofte meningene våre på såpass følsomme tema blir utfordret for forståelsens skyld, ikke for konfrontasjonen, og det gjorde at vi faktisk var mer villige til å endre mening og lære. Vi har diskutert, både i ordnede former og på eget initiativ, betydningen av kjønn, klasse, hudfarge og etnisitet, evner, nasjonalitet, religion og seksualitet, og som en rød tråd gjennom det hele: hvordan makt er knyttet opp til disse emnene. Alle vi som var på kortkurset var valgt gjennom UWC, så vi har alle mange av de samme verdiene, men fremdeles hadde vi et bredt spektrum av forskjellige meninger. Mens vi var der skulle vi også engasjere oss i nærområdet. Vi ble delt inn i forskjellige grupper som besøkte eldresenteret, asylmottaket eller jobbet med rasisme, kunst eller undersøkelser om stedet.
Det viktigste var likevel de individuelle samtalene. Oppholdet åpnet opp for veldig ærlige og ekte forhold oss imellom, og vi ble veldig fort kjent. Folk delte ting om seg selv de vanligvis ikke ville delt, og mens vi fremdeles var midt oppe i de intense ukene som var kortkurset, kunne jeg se hvordan jeg endret min måte å møte folk på. Man blir veldig bevisst hvorfor folk er som de er når man hører historiene bak. Dette gjorde også at vi knyttet veldig nære bånd på kort tid.
Neste års sommerferie er allerede planlagt. En hengiven vennegjeng skal tilbringe sommer nummer to i lag. Jeg er veldig takknemlig for denne opplevelsen. Jeg var litt usikker på hva jeg skulle være med på før jeg dro, men jeg har hatt den mest lærerike sommeren i mitt liv. Jeg vil påstå at jeg i mye større grad forstår mennesker rundt meg og samfunnet vi lever i etter disse to ukene. Dette kommer i tillegg til noe jeg tror er begynnelsen på livslange vennskap. Selv har jeg aldri opplevd så mange gladtriste tårer på en gang, som da vi tok avskjed på flyplassen.
