Refleksjoner etter en måned i Mostar

Jeg har vært i Mostar i en måned nå. Det føles som om jeg har vært her et år, men samtidig bare som en dag. Hver dag møter jeg nye utfordringer. Alt fra store kompliserte ord i Global Politics til å venne meg til kantinematen her nede til å finne ut hvem som skal være vennene mine de neste to årene.

Jeg kom hit med visse forventninger om hvordan Bosnia-Hercegovina var – de ble endret den dagen jeg kom hit. For 25 år siden var det krig her, og krigen var aller verst i Mostar, her hvor vi bor. Jeg var klar over at jeg kom til å se spor av krigen og kanskje kjenne på en viss etterkrigsstemning, men jeg hadde aldri sett for meg hvor seriøs og ekte den faktisk er. I bydelen hvor mitt internat ligger er det blokker med kulehull og knuste vinduer overalt. Man kan se spor av granater som har blitt kastet på bygninger, og går man for langt inn i skogene rundt Mostar kan man være uheldig og tråkke på en landmine. Det å leve i et land som er så tydelig preget av krigen, og som fremdeles er dypt splittet mellom de ulike etnisitetene, er en ubeskrivelig følelse.

 

 

Å komme fra Asker – som ikke akkurat er kjent for å være spesielt flerkulturelt – til det flerkulturelle miljøet i Mostar med bare tre andre nordmenn har endret tankesettet mitt på mange forskjellige måter. Jeg har alltid vært en tålmodig person som lytter til andre, men jeg skal ærlig innrømme at det var vært utfordrende å akseptere, respektere og ikke minst verdsette andre menneskers meninger og syn på enkelte ting. Jeg lever med mennesker fra 81 forskjellige land med ulike meninger, livssyn og religioner som ofte er veldig ulike mine egne. Dette kommer veldig tydelig frem i klasserommet, der det alltid oppstår en eller annen debatt i timen uavhengig av fag. Å høre en Israelitt og en Palestiner diskutere konflikten over en kaffe eller en jente fra Syria dele erfaringer og historier fra krigen er noe jeg sjelden fikk oppleve hjemme, men nå er det blitt hverdagen.

 

Fagene – altså IB – er krevende. Man må ofre mye tid og krefter. Sammenlignet med den videregående skolen hjemme må jeg gjøre mye arbeid på egenhånd, både i timen og etter skolen. Forholdet mellom elevene og lærerne er også veldig annerledes en hva jeg er vant med; man kommer veldig tett på dem og de blir som venner etterhvert. De aller fleste elevene er veldig skoleflinke og hardt-arbeidene. Karakterpresset er høyt, men det er jeg veldig glad for – det gjør bare at jeg jobber hardere enn jeg gjorde før. Jeg har bare vært her en måned, men jeg tror jeg har vokst mer denne måneden enn noen sinne før. Til tross for alle utfordringene jeg har møtt og vil møte på veien vet jeg at dette er en opplevelse og mulighet jeg kommer til å være takknemlig for resten av livet. Jeg kan ikke vente med å se hva de to neste årene vil bringe.

 

Kanskje du er interessert i dette…