Nettverksnytt

Månedens alumn: Jørgen Carling

26. januar 2019 • Mai Masuda Gylseth

1) Kan du fortelle litt kort om bakgrunnen din? Hvor vokste du opp? Hva gjør du nå?

Jeg vokste opp i Oslo og har hatt Oslo som base hele livet, men har bodd mange andre steder i verden etter UWC. Nå bor jeg i Guangzhou, Kinas tredje største by, sammen med Heidi Østbø Haugen, som også er UWC’er, og de to barna våre. Jeg jobber ved Institutt for fredsforskning (PRIO) i Oslo men har nå hjemmekontor på grunn av Heidis jobb i Kina.

2) Hvilket UWC gikk du på og når?

Jeg gikk på United World College of the Atlantic (Atlantic College) fra 1991 til 1993.

3) Hva var hovedgrunnen til at du søkte på UWC?

Først og fremst ville jeg reise ut og få venner fra andre deler av verden. Jeg var veldig interessert i verden utenfor Norge men hadde ingen personlige erfaringer bortsett fra korte ferieturer. Før jeg dro til Atlantic College hadde jeg ikke engang gått i klasse med noen som ikke hadde norsk som morsmål. Jeg syntes også at det faglige opplegget virket spennende, og jeg ble veldig fornøyd med å ta IB. Som samfunnsengasjert femtenåring virket det perfekt å få de mulighetene for personlig og faglig utvikling som UWC sto for.

4) Hvordan var tiden din på UWC? Er det noen episoder du husker spesielt godt?

Det var en veldig intens tid på mange måter. Alderen man er i som UWC-elev kan jo være overveldende i seg selv, og alt det nye ved å bo hjemmefra med så mange nye utfordringer og forventninger kan gjør det enda mer utfordrende på godt og vondt. Det var utrolig mye å sette pris på, både sosialt og faglig, og mange nye opplevelser å vokse på. Det er mest alle de hverdagslige tingene jeg husker når jeg tenker tilbake, men hverdagen var jo veldig begivenhetsrik. I det første året mitt gjorde jeg og en kanadisk andreåring rektor rasende fordi vi skrev en kritisk artikkel i skoleavisa om at sponsoren av andreårselevenes tur til Tyskland var en av Europas største våpenprodusenter. Det ble kalt inn til allmøte hvor vi ble anklaget for å mene at skolen ikke engang burde vurdere å ta imot våpenprodusentens penger. Men vi hadde jo tatt til orde for det motsatte: at dette trengte absolutt en grundig vurdering! Skolene møter fortsatt mange dilemmaer for å få økonomien til å gå i hop, og håndterer dem på ulikt vis. Jeg håper og tror at det er en annen åpenhetskultur på Atlantic College i dag. Når skoleledelsen ikke er på det beste, så kommer det heldigvis ofte noe godt ut av elevenes engasjement. For et par år siden kom jeg i kontakt med min kanadiske opprørskamerat gjennom jobben etter at vi ikke hadde hatt kontakt på tjue år. Det var flott at vi med en gang fant tonen igjen og satte pris på at vi begge på hver vår måte jobber for en bedre verden.

5) Kan du fortelle litt om hva du har gjort etter UWC og hvorfor?

Jeg flyttet tilbake til Norge og studerte i Oslo, først japansk, demografi og økonomi, og deretter samfunnsgeografi. Det var ikke minst på bakgrunn av geografiundervisningen på Atlantic College, som var veldig inspirerende. Siden 2002 har jeg jobbet ved Institutt for fredsforskning (PRIO) og vært med på å bygge opp et forskningsmiljø for internasjonal migrasjon. Nå leder jeg et av de største europeiske migrasjonsforskningsprosjektene noen sinne, som tar for seg sammenhengene mellom migrasjon og utvikling i ti land i Afrika, Midtøsten og Asia. Jeg er veldig fornøyd med å ha Oslo som hjemby og bo i utlandet med jevne mellomrom. I 2016 hadde vi mulighet til et halvårs utenlandsopphold og valgte Maastricht i Nederland fordi både Heidi og jeg hadde relevante fagmiljøer på universitetet der og fordi barna våre kunne gå på United World College of Maastricht. Det var fint å se at UWC-identiteten preget skolen helt ned til de laveste klassetrinnene.

6) Hva har UWC betydd for deg i etterkant?

Det mest åpenbare er alle vennskapene som har vært viktige, ikke bare rundt i verden men også hjemme i Norge. Vi som gikk sammen ble veldig knyttet til hverandre, og jeg ble kjent med andre norske UWC’ere fra andre skoler og årskull etter at jeg kom hjem – deriblant Heidi som jeg er gift med og Susan som var månedens alumn i desember. Det har også vært veldig fint med UWC-alumnene fra andre land og skoler som jeg har truffet i jobb-sammenhenger. Det virker kanskje banalt i sammenheng, men grunnlaget i engelsk som UWC-oppholdet og IB-studiene la har også vært utrolig viktig gjennom studietiden og jobben etterpå. Jeg har hatt engelsk som arbeidsspråk hele veien og språkgrunnlaget fra UWC ga meg et faglig fortrinn som jeg fortsatt nyter godt av.

7) Har du noen tanker rundt hvilken rolle UWC bør ha i dagens samfunn?

Jeg tror det viktigste er hvordan UWC-opplevelsen former elevene og hvordan alumn-nettverket brukes etterpå. Det å gå på et UWC kan gi elever muligheter videre i livet som de ellers ikke ville hatt, og det kan gjøre at de tar andre valg eller griper andre muligheter enn de ellers ville gjort. På den måten kan UWC ha større ringvirkninger for verden enn antallet elever skulle tilsi. Det er derfor viktig å legge opp til at UWC skal kunne påvirke elevenes veivalg videre utover å bli mest mulig fremgangsrike. Jeg har tenkt mye på det i det siste fordi barna våre går på en internasjonal skole i Kina. Det er en flott opplevelse blant annet fordi skolen har så mye mer ressurser enn skolen i Norge og kan rekruttere veldig gode lærere, og fordi elevene kommer fra ulike land. For at samfunnets investering i UWC-elever skal være forsvarlig, er det nødvendig at UWC’ene er noe mer enn dette – at verdigrunnlaget er tydelig og faktisk utgjør en forskjell for elevene.

8) Hvilke tips eller råd vil du gi til de som har tenkt til å søke på UWC?

Tenk på hva som er viktig for deg og hvordan du kan bruke en UWC-utdanning til noe større enn din egen karriere.