Nettverksnytt

Månedens alumn: Susan Eckey

19. desember 2018 • Mai Masuda Gylseth

1)      Kan du fortelle litt kort om bakgrunnen din? Hvor vokste du opp? Hva gjør du nå?

Jeg heter Susan Eckey. Jeg vokste opp i Elverum med mor, far og min bror Thomas. Jeg er adoptert fra Sør-Korea og kom til Norge bare seks måneder gammel i februar 1965. Nå bor jeg i Uganda sammen med min mann Sivert og en ugandisk katt (veldig søt!). Siden september 2015 har jeg vært Norges ambassadør til Uganda, Rwanda og Burundi.

2)      Hvilket UWC gikk du på og når?

Jeg gikk på UWC Lester B. Pearson College of the Pacific fra 1981 – 1983.

3)      Hva var hovedgrunnen til at du søkte på UWC?

Jeg hadde veldig lyst til å reise til utlandet for å lære mer om andre land og folk. Jeg hadde lyst til å få venner fra hele verden og å lære flere språk. Heldigvis leste jeg en artikkel i lokalavisen «Østlendingen» om Pearson College før jeg rakk å søke noe annet. Det var en tidligere elev som fortalte om sine år på Vancouver Island. Jeg var ikke i tvil – søknaden ble sendt.

4)      Er det noen episoder du husker spesielt godt fra UWC?

Det er vanskelig å velge! Det er hele opplevelsen som er unik, inspirerende og en ledetråd for resten av livet. Hvis jeg likevel skulle trekke fram noe: også på PC ble det arrangert det som den gang het Nasjonaldager. Forberedelsene til den Europeiske dagen gikk som ventet. Alle deltakerne diskuterte opplegget på en rolig og strukturert måte, man rakk opp hånden og fikk ordet etter tur. Vi lagde en plan og fulgte den. Det ble hallingkast og trolldans i Dovregubbens Hall. Så var jeg med på forberedelsen til Latin-Amerikadagen. Sett med norske øyne var det et salig kaos. Alle snakket i munnen på hverandre, folk gikk inn og ut og jeg tenkte mitt. Som dere kan tenke dere ble de respektive nasjonaldagene som forventet. Den europeiske dagen var ordentlig og oversiktlig – den fikk fram både muren i Berlin og sang om Champs Elysees i tillegg til trollene. Den latin-amerikanske dagen var kort og godt et fyrverkeri! Denne erfaringen har satt seg som et symbol på at det er mange veier til målet – og at din egen kanskje ikke er den beste selv om den er grei nok. Hvis jeg får lov å dele et minne til: 1980-tallet var fortsatt diktaturenes tid i Latin-Amerika. En kveld ble filmen «Missing» av Costa-Gavras (1982) vist. Den handler om forsvinninger, tortur og undertrykking i Pinochets Chile. Mine latin-amerikanske venners reaksjon på filmen gjorde sterkt inntrykk. For dem og deres familier var filmen virkelighet.

5)      Kan du fortelle litt om hva du har gjort etter UWC og hvorfor?

Etter UWC hadde jeg fortsatt lyst til å redde verden. Det ble meg fortalt at kunnskap om økonomi var viktig – hva med en jobb i Verdensbanken? Det ble siviløkonom-studier og et par år i Næringsdepartementet før jeg begynte i Utenriksdepartementet i 1991. Der har jeg vært siden. Jeg har forblitt der fordi jeg har fått jobbe med viktige saker som avskaffelse av landminer og klaseammunisjon, støtte til mineoverlevende, humanitær innsats, menneskerettigheter og ikke minst kvinners og jenters rettigheter. Jeg har bodd i Santiago i Chile, New York og nå i Uganda. På PC var en av mine gode venninner danseren Isabel fra Brasil, som holdt kurs. Jeg forsøker å danse når anledningen byr seg. Uganda er topp, for her danses det på nær sagt alle formelle og uformelle tilstelninger.

6)      Hva har UWC betydd for deg i etterkant og hvordan har dine opplever fra UWC påvirket din karriere i utenriksdepartementet?

UWC har vært svært viktig for meg. Erfaringene, vennskapene og ikke minst den latinamerikanske musikken som alltid var der er en levende del av mitt liv. Med årene blir det vanskeligere å huske enkeltepisoder, men verdiene og hele «UWC-følelsen» glemmes ikke. Ei heller idéen om at vi må være sammen om å skape en bedre verden. I jobben har det selvsagt vært strålende å kunne si til kollegaer fra andre land at «jeg kjenner Banuera fra Kiribati», for eksempel. Han er advokat og litt av hvert annet der hjemme, min nye kollega i New York var imponert over at en nordmann langt fra Stillehavet kjente Banuera! Etter hvert er det også mange UWCere i diplomatiet, som både er hyggelig og nyttig for en som har nettverking som en del av jobben. I Uganda har jeg invitert til UWC-arrangement for både ugandiske og utenlandske UWCere. I Chile var jeg gjestemedlem av nasjonalkomitéen, og fikk være med i utvelgelsesprosessen en gang på 1990-tallet.

7)      Har du noen tanker rundt hvilken rolle UWC bør ha i dagens samfunn?

I motsetning til i 1981 er verden nå totalt internasjonalisert – internett, den teknologiske utviklingen har endret verden. Det samme har migrasjon og flukt. Det var ikke mange synlige utlendinger i Elverum, vi var vel tre adopterte fra Sør-Korea og noen familier med båtflyktninger fra Vietnam. Nå er det flere nasjonaliteter representert på skoler i Norge enn vi var på Pearson College på 1980-tallet (56 land da jeg begynte). Men det betyr ikke nødvendigvis at refleksjonen rundt  internasjonalisering og hva det betyr for individer, samfunn og land er til stede. UWCs filosofi og uttalte mål om internasjonal forståelse gjennom utdanning gjelder også i dag. Det er fortsatt behov for at unge mennesker ferdes i et miljø under denne paraplyen. Jeg er begeistret for at UWC-skolene nå har elever med flyktningebakgrunn, personer med funksjonsnedsettelser og andre som bidrar til et mangfold utover at elevene er fra forskjellige land. Det er spennende at det nå er UWC-skoler i mange forskjellige typer land. Det er utfordrende, men ganske sikkert berikende for elevene, skolene og hele UWC-bevegelsen.

8) Hvilke tips eller råd vil du gi til de som vurderer å søke seg til UWC? 

Gjør det!