Nettverksnytt

Månedens alumn: Sirianne Dahlum

30. september 2018 • Mai Masuda Gylseth

1) Kan du fortelle litt kort om bakgrunnen din? Hvor vokste du opp? Hva gjør du nå?

Jeg er opprinnelig fra Skarnes, et tettsted i Odalen i Hedmark. Nå er jeg forsker i statsvitenskap, og jobber på Fredforskningsinstituttet i Oslo (PRIO).

2) Hvilket UWC gikk du på og når?

Jeg gikk på Atlantic College fra 2003-2005.

3) Hva var hovedgrunnen til at du søkte på UWC?

Da jeg var 15 år var jeg ekstremt utålmodig, og kunne nesten ikke vente med å komme i gang med livet og reise ut i verden. I flere år før søknadsfristen hadde jeg saumfart det lille av informasjon om muligheter som da lå ute på internett, til jeg kom over beskrivelsen av UWC på nettsidene til utdanningskontoret i Vest-Agder. Målet mitt var å dra lengst mulig unna Norge, så da jeg søkte hadde jeg en tanke om jeg helst ville til Singapore, Hong Kong eller India. Men jeg ble altså plassert på Atlantic College, noe som viste seg å være en veldig god match, så det kan hende at nasjonalkomiteen skjønte noe som jeg selv ikke gjorde.

4) Hvordan var tiden din på UWC? Er det noen episoder du husker spesielt godt?

Noe av det kanskje aller mest spesielle var å være en del av et så sterkt fellesskap, hvor intimgrenser ble visket ut og tette bånd ble skapt på såpass kort tid. For eksempel husker jeg at jeg og mine tre romkamerater skjøv sammen sengene til en «quadruple bed», oppbevarte eiendelene våre i en stor haug midt i rommet og delte alt av hverandres mat – uten friksjoner eller konflikt. Jeg lærte mye om hvor tett man kan leve oppå og sammen med mange ulike mennesker, så lenge alle er rause. Samtidig husker jeg det som en hverdag proppfull av stimuli, og det var vanskelig å bli uberørt av to år med daglige innslag som skoledebatter mellom ateister og «pagans», eller mellom homofile og homofili-«motstandere», ukeslange dybdeanalyser av romaner i norsk-timene, diskusjoner om språk og virkelighet i TOK og lange netter ved kanten av klippene. Det var to år hvor hver dag virket veldig viktig. Jeg kommer aldri til å glemme følelsen av å gå gjennom portene til slottet, eller å vandre gjennom rosehagen ned mot havet og klippene og tenke hvor heldig jeg er som får lov til å være her.

5) Kan du fortelle litt om hva du har gjort etter UWC og hvorfor?

Da jeg ble ferdig på UWC hadde jeg ingen ide om at jeg kom til å ende opp i akademia. De første fem årene var jeg nok litt «all over the place» – blant annet studerte jeg jus, underviste i engelsk i Kina, tok en bachelorgrad i statsvitenskap, var journalist i Dagens Næringsliv og jobbet på den norske ambassaden i Iran. Men for hvert år som gikk merket jeg at jeg ble trukket mer og mer mot fag som vitenskapsteori, forskningsmetode og spørsmål om hvordan verden henger sammen og hvordan man kan forklare sosiale fenomener. Etter at jeg var ferdig med en 1-årig mastergrad på LSE bestemte jeg meg derfor for å gå videre med en mer forskningsrettet mastergrad, og deretter en doktorgrad i statsvitenskap. Nå forsker jeg på temaer som demokratisering, kvinners rettigheter og politisk vold. Jeg kan absolutt anbefale akademia som en alternativ karriere-vei for samfunnsinteresserte – det er en unik mulighet til å alltid kunne forfølge det man er mest interessert i og jobbe sammen med kollegaer fra hele verden.

6) Hva har UWC betydd for deg i etterkant?

UWC-erfaringen var en såpass altoppslukende boble, og på kort sikt gjorde det nok at overgangen til livet etterpå ble litt hard. I etterkant ser jeg tilbake på studie-årene ved universitetet som en fantastisk periode, men i begynnelsen synest jeg det var ganske undervelmende – sammenlignet med årene på Atlantic College. Men på lang sikt har UWC-erfaringen bare vært verdifull. For eksempel setter jeg stor pris å være en del av et nettverk med så mange unike og interessante mennesker – som jeg mest sannsynlig ikke ville ha blitt kjent med på en annen måte. For ikke å snakke om alle erfaringene som gjør at jeg jevnt over er i det minst litt klokere enn jeg ville vært foruten.

7) Har du noen tanker rundt hvilken rolle UWC bør ha i dagens samfunn?

Selv om alle vil reagere ulikt på å gå på et UWC, har jeg tro på tanken om at tett kontakt og sosial omgang bryter ned fordommer og skepsis mot andre mennesker. Vi som har gått på et UWC tenker kanskje at vi alltid har visst dette, men det finnes også flere solide studier som viser at tett kontakt med folk fra veldig ulik bakgrunn, for eksempel gjennom å dele rom i militæret, bidrar til økt toleranse. Samtidig tenker jeg det at viktig at UWC jobber for å ikke bare rekruttere bredt geografisk, men forsøker å oppnå en bred sammensetning av studenter fra hvert land, for å også kunne adressere kilder til polarisering i dagens samfunn som politisk standpunkt og klasse-bakgrunn. Jeg forstår at det er lettere sagt enn gjort, gitt at UWC alltid vil tiltrekke seg mer av en visse type studenter, men jeg tror allikevel det er noe som er viktig å alltid strekke seg etter.  

8) Hvilke tips eller råd vil du gi til nye eller nåværende UWC-elever?

  • Ikke vær for streng mot deg selv. UWC-skolene stiller mange krav og holder opp nok av idealer man skal strekke seg mot, men jeg tror ikke det finnes noe godt svar på hva som er den perfekte UWC-er. Det er ikke meningen at du skal være et ferdig formet menneske mens du går på UWC, og det er helt lov å prøve seg frem og gjøre feil.
  • Pass på å ikke brenne alle broer til livet der hjemme. Det er lett å glemme alt annet når man er midt oppe i UWC-livet, men det finnes selvfølgelig et langt liv etterpå. Mange som går på UWC ser nok for seg en internasjonal fremtid på stadig flyttefot, men mange kommer også til å innse verdien av å ha et hjemsted, og i det minste en base som man kan returnere til mellom ulike eventyr.