Nettverksnytt

Månedens alumn: Bjørn Gabrielsen

1. oktober 2017 • Stål Garberg

Bjørn Gabrielsen er journalist i Dagens Næringsliv, der han blant annet har den daglige spalten «På nattbordet». Bjørn gikk på UWC Adriatic i Italia mellom 1985 til 1987, og omtaler seg selv som et diplomatbarn som hadde sine formative år både bak jernteppet og i det man på den tiden kalte «tredje verden».

– Den type barndom jeg opplevde finnes nesten ikke idag. Vi ringte aldri hjem (for dyrt), så selvsagt ikke norsk tv og det kunne gå år mellom hver hjemreise. 

Hvorfor bestemte du deg for å søke på UWC?

Jeg syntes tilbudet virket fantastisk og skjønte ikke at andre avsto fra å søke. De gamle slottene på bildene fra Atlantic og Adriatic virket helt magiske, jeg var genuint opptatt av å bli kjent med mennesker fra andre land. Det appellerte også at skolene fremsto som akademisk ambisiøse.

Hva har UWC betydd for deg?

Den dag idag er UWC en helt sentral del av min identitet. Når jeg blir spurt pleier jeg å sammenligne det med Hogwarths i Harry Potterbøkene: Vi følte oss spesielle og utvalgte, vi fikk anledning til å ha våre små konflikter og dramaer og vennskap med begrenset voksenoppsyn og i kulisser som fikk oss til å føle oss som en del av noe større. 

I motsetning til de aller fleste alumni har jeg ikke noen utdannelse etter UWC. Det kan hende at de to årene står ekstra sterkt i minnet mitt av den grunn. 

Hvordan var tiden din på UWC? Er det noen episoder du husker spesielt godt?

Nå som det har gått en stund kan jeg se på bilder fra den tiden og tenke «for en skrekkelig selvhøytidelig, nerdete, seksuelt frustrert og usikker fyr». Men jeg elsket å være der, jeg følte at jeg fikk venner for livet, at horisonten min ble utvidet. 

De to tingene jeg husker best er det sosiale arbeidet vi gjorde, og all reisingen i helgene. Min «social service» besto i å reise rundt til eldre damer i Trieste og gi dem cash som var blitt samlet inn av en eller annen kvinneforening i England. Kvinnene i Trieste var flyktninger fra andre verdenskrig, av forskjellige grunner hadde de forblitt utenfor det italienske velferdssystemet. De fleste av dem var ikke spesielt friske, hverken fysisk eller psykisk. Men det var sterkt å oppleve den ukentlige forbindelsen med Europas historie på en så direkte måte.

I helgene haiket vi rundt, til Venezia og Firenze eller til helt obskure landsbyer. Ofte besøkte vi familien til italienere som gikk på skolen, ellers overnattet vi ute i parker og slikt. Selvsagt mens vi leste litterære klassikere vi kanskje ikke helt forsto. 

Vi var tolv gutter som bodde på et lite hotell ved landsbyens småbåthavn. Hver morgen, året rundt, tok jeg en svømmetur og så snakket vi om nyhetene fra BBC mens vi drakk espresso og spiste rundstykker med hermetisert marmelade. Tenk å ha fått opplevd en slik ungdomstid.

Kan du fortelle litt om hva du har gjort etter UWC (og hvorfor)?

Jeg jobbet et år på asylmottak og reiste for oppsparte midler et år i Sør-Amerika. 

Jeg var ikke forberedt på hvor godt UWC hadde forberedt meg på militærtjenesten. Nesten alle mine medsoldater klagde på kantinematen, men jeg som hadde vært to år i Italia var faktisk kjempefornøyd hver dag. Sove i fellesrom, navigere mellom forskjellige personligheter på kloss hold, alt det der gikk helt smooth.

Deretter hadde jeg ti år i forskjellige lavstatusyrker mens de fleste jeg kjente fra UWC ble leger eller bedriftsledere med diplomer fra eliteuniversiteter. Til slutt klarte jeg å leve av å skrive, og har utgitt åtte bøker (helt middels bøker, tro meg) og vært ansatt i flere aviser. 

Jeg har bodd 18 år i forskjellige hytter i Nordmarka. De fem siste årene tilbragte jeg i en hytte jeg kjøpte selv, uten strøm og vann. Nå bor jeg midt i Oslo. 

Har du noen tanker rundt hvilken rolle UWC bør ha i dagens samfunn?

Så sent som på åttitallet krevde det en del arbeid for de fleste norske ungdommer å komme i kontakt med jevnaldrede som var vokst opp i en annen kultur. Innvandringen var beskjeden, og kommunikasjonsteknologien begrenset. Idag er jo ikke det å møte ungdom fra andre bakgrunner like eksklusivt. Jeg forestiller meg at rollen til UWC idag kanskje derfor bør handle mer om å skape en tilknytning til et fysisk sted og til levende mennesker. Særlig Vest-Europeere, som bor i land der demografien endrer seg ganske raskt, vil trenge ledere som kan se forbi både romantiseringen og skremmebildene av flerkulturelle samfunn. Et UWC som tar slike problemstillinger på alvor vil gjøre seg aktuell og viktig. 

Hvilke tips eller råd vil du gi til nye eller nåværende UWC-elever?

Jeg har faktisk truffet en god del søkere til UWC, de gangene jeg har vært «trøstevakt» under opptaksintervjuene. De virker mer modne og fullendte enn jeg kan tro jeg var på den alderen. Akkurat som 17-årige meg har de riktignok ikke helt oversikt over hva de skal prioritere av mennesker og ting, men dette må de bare finne ut av selv.

Og til slutt: Hva har du på nattbordet?

Matias Faldbakkens «The Hills» og Roy Jacobsens «Det nye vannet».