Nettverksnytt

Månedens alumn: Bjørn Klouman Bekken

12. mars 2019 • Mai Masuda Gylseth

1) Kan du fortelle litt kort om bakgrunnen din? Hvor vokste du opp? Hva gjør du nå?

Jeg vokste opp i Oslo og i Afrika. Nå jobber jeg i utenriksdepartementet.

2) Hvilket UWC gikk du på og når?

Waterford Kamhlaba United World College of Southern Africa, 1997-1998. (Skoleåret i Swaziland, eller eSwatini som det heter nå, går fra januar til desember.)

3) Hva var hovedgrunnen til at du søkte på UWC?

Eventyrlyst! Jeg ville ut i verden og oppleve noe nytt. Høyt faglig nivå og medelever fra hele verden tiltrakk også. 

Jeg hadde også bodd en del år som barn i Tanzania, ville gjerne ut i verden igjen, og helst tilbake til Afrika. På dette tidspunktet var det mindre enn null penger i min familie, så at stipendene dekket det aller meste av skolepengene (og på Waterford dekket de faktisk alt av skolepenger) og at egenandelen dermed var lav, hadde også litt å si.

4) Hvordan var tiden din på UWC? Er det noen episoder du husker spesielt godt?

Jeg elsket min tid på Waterford! 

Å flytte alene som 17 åring til en internatskole i Swaziland, et land som få av mine venner hadde hørt om før, er et av de beste valgene i mitt liv.

Har enormt mange gode minner derfra. Det var to intense, spennende år, hvor jeg utviklet meg og lærte mye. Foruten venner fra hele verden, endeløse samtaler utover natta, og en følelse av at man ble tatt på alvor som et tenkende menneske, er dette tre høydepunkt: 

– Holde tale for Nelson Mandela. I forbindelse med en konferanse som skolen var med å arrangere i Johannesburg, traff jeg Mandela, som den gang var ærespresident for UWC. Vi spiste middag og jeg holdt en tale for Mandela, som jo var stort for en tenåring. 

– Teater. Mye av livet mitt på Waterford handlet om teater. Det var et aktivt teatermiljø på skolen, jeg spilte i mange forestillinger, og regisserte også noen stykker selv.  Jeg hadde en gammel britisk dramalærer, som lo av meg da jeg presterte å si at engelsken min var temmelig bra da jeg ankom skolen. I løpet av de neste to årene spilte og stotret vi oss gjennom de fleste av Shakespeares stykker. Da ble engelsken bedre.

– Ferier da mine venner fra skolen og jeg reiste sørlige og østlige Afrika på kryss og tvers. Klatret Kilimanjaro. Hoppet i fallskjerm over Cape Town. Helgeturer til Maputo og Johannesburg. Teltturer til endeløse strender i Mosambik. Dykking i Lake Malawi. Leide en stor villa på stranden i Zanzibar med venner fra skolen fra hele verden. 

5) Noe annet du vil trekke fram ved Waterford?

Waterford ble opprettet i direkte opposisjon mot apartheid, og var den første skolen i sørlige Afrika hvor elever med forskjellig hudfarge gikk sammen. Under apartheid var derfor Waterford selve ANC- skolen hvor lederne i motstandskampen –  som Mandela, Tutu og Sisulu – sendte barna sine. Så både skolen selv, og mange av elevene som hadde gått der før meg, hadde spilt en ikke ubetydelig rolle i kampen mot apartheid.

Skolen var, naturlig nok, opptatt av sin stolte historie og ville gjerne formidle den videre til neste generasjon da jeg gikk der. Både den daværende rektoren og min fantastiske historielærer Mrs. Earnshaw hamret inn budskapet om at det er enkeltmennesker som former historiens gang, og at vi måtte forsøke å påvirke vår egen tid. Skolen snakket tidvis litt vel mye om at vi elevene var ”morgendagens ledere”, og dette smilte og lo vi en god del av, men samtidig satte vi også pris på at skolen oppriktig prøvde å skape ansvarsfulle unge mennesker.

5) Kan du fortelle litt om hva du har gjort etter UWC og hvorfor?

Jeg dro tilbake til Oslo, og studerte ved Universitetet i Oslo. Fikk så stipend til å studere videre i USA, og flyttet til New York, opprinnelig bare for ett år. Det ble til fire fantastiske år i USA, først to i New York, og så to år utenfor Boston. Tok en mastergrad i internasjonal politikk ved Harvard, hvor jeg også underviste litt selv. Jeg elsket årene mine i USA, og de var nok minst like formative for meg som årene i Swaziland.

Og så ble det utenriksdepartementet. Har vært stasjonert ved ambassaden i Kabul og ved FN-delegasjonen i New York. Nå er jeg hjemme igjen, jobber i utenriksministerens sekretariat, hvor jeg bl.a. har ansvar for utenriksministerens taler.

6) Hva har UWC betydd for deg?

Mye. Årene ved UWC utvidet min horisont, og jeg liker å tro at det gjorde meg til en mer nysgjerrig person. Det er en stor, fin verden der ute med mange spennende mennesker, inkludert på mindre kjente steder som Mbabane.

7) Hvilke tips eller råd vil du gi til nåværende UWC-elever?

Elevene på UWC kommer fra utrolig forskjellige bakgrunner, så bli enda bedre kjent med dine medelever og særlig de som du trodde du ikke hadde så mye til felles med.

Og ta sjanser og kast deg ut på dypt vann! Det kan godt hende du overrasker deg selv med hva du synes er morsomt og hva du er flink til.