Når ekstraordinært blir til hverdag

Jeg har ikke latt høre fra meg så altfor mye i det siste. Det har egentlig en ganske enkel grunn: jeg føler egentlig ikke at jeg har så mye nytt å rapportere. På mange måter er IB2 litt en repeat av IB1 – det er nye mennesker, selvsagt, og nye opplevelser en gang iblant, men stort sett gjør vi de samme tingene som i fjor. Jeg tar meg ofte i å tenke ting som «hm, swimming gala, kanskje jeg skal blogge om det – nei, det gjorde jeg jo i fjor». Opplevelsene kan være like morsomme når de foregår, det er ikke det, det handler mer om at bildene vil være de samme, alt som skjer her har mistet «nyhetsfaktoren», i alle fall for meg.

Det er rart å ha hverdagen sin på et sted så utenom det vanlige. Av og til slår det meg at tenk, en 750 ords søknad og et 20 minutters intervju var alt som skulle til for å gi meg to år her, på sydspissen av det afrikanske kontinentet, i et knøttlite kongerike på en skole med åtti nasjonaliteter. Det er jo faktisk helt sinnssykt, og innimellom er det sunt å minne seg selv på det.

Men mesteparten av tiden er hverdagen bare nettopp det – hverdag. Du kan ikke bruke hvert minutt av hver dag på å reflektere over hvor heldig du er som er der du er. Så jeg står opp klokken syv, går på skolen, har masse timer og noen fritimer, løper en tur, har en tangotime, gjør lekser, og går og legger meg – og selv om dagene er fulle av diskusjoner med mennesker med de mest ulike bakgrunner og meninger, selv om jeg vet at om ni måneder ser jeg kanskje aldri noen av disse folkene som jeg tilbringer hver dag med igjen, selv om jeg er 8000 kilometer hjemmefra – så føles det bare som hverdag, i alle fall mesteparten av tiden.

Kanskje du er interessert i dette…