Muligheter. UWC.

Hei, jeg er Abdur-Raheem fra Trondheim, og jeg er en førsteåring her ved UWC Dilijan.
Søknaden for UWC har åpnet for i år – og jeg vil oppfordre alle som vurderer det, å søke.
Under deler jeg litt om hvordan min første tid på UWC Dilijan har vært.

Har jeg virkelig bare vært her i 7 uker? På en måte føles det som om jeg har vært her i mange år allerede, og av og til føles det som om jeg nettopp kom. Konseptet tid føles generelt annerledes her på UWC Dilijan i Armenia enn hjemme i Norge. Til og med lærerne har nevnt det.

Jeg opplever hver dag som en mulighet her til å lære mer om verden, gjennom medelever fra alle slags land.

Det at folk kommer fra helt forskjellige kulturer kan av og til gjøre det vanskelig å navigere seg sosialt, men det er virkelig verdt det. Diskusjonene og debattene vi har her skuffer aldri. Jeg lærer om land jeg knapt visste eksisterte og om kulturer og ideer som er helt nye for meg. Jeg har begynt å skjønne at selv om vi som går på skole sammen ofte er veldig ulike, har vi faktisk mer til felles enn man skulle trodd.

Her på UWC Dilijan er det også flust av muligheter til å utfordre seg å gjøre noe nytt. Jeg er litt nerd, og en av hobbyene mine er å programmere. Dilijan kan regnes som en utviklingsby, og det er lite interesse for teknologi blant både unge og gamle. Dette ville et lokalt teknologi-kollektiv, kalt “Fab Lab Dilijan” gjøre noe med. De planlagte å organisere en “Maker Day” på Dilijan sentralskole; en dag hvor lokalbefolkningen kunne delta i diverse kreative og teknologibaserte aktiviteter som 3D printing, trefresing og elektronikk. Gjennom Facebook ble jeg kjent med folka bak Fab Lab Dilijan og meldte meg frivillig til å hjelpe dem.

Jøss! Jeg visste ikke helt hva jeg hadde begitt meg ut på. Jeg fikk ansvar for å lage en engasjerende aktivitet om mikrokontrollere og programmering for nybegynnere, som hadde lite til ingen erfaring med sånt. For nybegynnere som heller ikke kunne mye engelsk. Ja, det viste seg å være litt av en utfordring. En mikrokontroller er en liten datamaskin som er egnet til å kontrollere andre elektriske komponenter som lys, motorer og knapper gjennom programmering, og kan brukes til å lage alt du kan forestille deg. Jeg tenkte vi kunne prøve å få LCD skjermer å vise navn, men da dukket opp en ny utfordring. LED skjermene vi hadde tilgjengelig var heller ikke typen jeg hadde fått forespeilet. Dermed måtte jeg også finne og forstå spesifikasjonene til de vi hadde, så de kunne tilkobles riktig og virke.

Heldigvis, ved hjelp av improvisert tegnspråk, diagrammer og tegninger, pluss litt flaks med skjermene, gikk alt bra til slutt. Alle deltakerne klarte å tilkoble skjermen sin med en mikrokontroller og fikk programmerte den selv slik at den viste navnene deres, og de virket veldig fornøyde.

Denne undervisningen var en flott opplevelse og veldig lærerikt. Noe sånt hadde jeg aldri kunnet gjøre i Norge. Men dette var faktisk bare starten. Etter dette inviterte Fab Lab Dilijan meg til å bli med dem til «World Congress on Information Technology 2019» i hovedstaden til Armenia!


Det var stort.

WCIT er en av de største teknologi-konferansene i verden, og jeg skulle være en av utstillerne. Konferansen foregår i et nytt land hvert år, og var i Armenia i 2019. Min oppgave var blant annet å stå på stand for Fab Lab Dilijan og introdusere oss til alle som stoppet ved standen. Blant dem som stakk innom standen var både representanter fra store internasjonale selskaper, generaler fra militæret og mange av Armenia’s ministe. 

På standen viste vi frem noen av prosjektene våre: en solsporer, en trådløs lader og et interaktivt kart av Dilijan. Alt dette hadde vi laget fra bunnen av i labben. Vi snakket også om formålet med kollektivgruppen vår: å spre interesse for teknologi og innovasjon i den lille byen Dilijan gjennom arrangementer som tidligere nevnt Maker Day, og å utvikle diverse prosjekter med skoleelever og andre interesserte som kan utnyttes av lokalsamfunnet.

Selv om dagen var lang var den veldig spennende. Jeg fikk snakke med mange kjente personer, inkludert Armenias utdanningsminister! (selv om jeg jo skulle ønske at jeg hadde fått møtt Kim Kardashian, som også var på kongressen ;))

UWC handler om å gripe fatt i muligheter og om å utfordre seg selv. Samme uke som jeg deltok på WCIT, løp jeg et 5km løp på Yerevan Maraton og plassert nummer åtte av 411 deltakere. Jeg gikk på en heldags fottur gjennom det armenske høylandet. I tillegg, i høstferien, dro jeg til nabolandet Georgia for å samle tradisjonelle oppskrifter for å lage en kokebok, for å dokumentere og bevare den fascinerende, men dessverre døende matkulturen der. Og dette er bare noen få eksempler på alt jeg har fått muligheten til å gjøre siden jeg kom hit i september.

Dagene her er hektiske og noen ganger er det stressende, men jeg føler jeg lever livet til sitt fulleste. Jeg ser frem til to supre år her i vakre Armenia! Takk for at du leser, og lykke til til alle som søker!

Kanskje du er interessert i dette…