Nå er det snart en måned siden jeg ankom mitt nye hjem, Swaziland, og jeg stortrives uten like! «Hvor er Swaziland? Hva er Swaziland?» tenker du kanskje? Det er tross alt ikke et land mange kjenner til eller har hørt om. Jeg hadde i hvert fall ikke hørt om det – ikke før den dagen jeg satte meg ned foran en skjerm, spent og ivrig, og undersøkte de forskjellige UWC-skolene som fantes. Da jeg så gjennom alternativene forelsket jeg meg fullstendig i beskrivelsen av denne skolen, som heter Waterford Kamhlaba og som jeg nå befinner meg på. Waterford Kamhlaba er den eneste UWC-skolen som finnes i Afrika. Skolen ble først opprettet som en del av motstandsbevegelsen mot apartheid, noe som appellerte veldig til meg og gjorde meg fast bestemt på at jeg skulle til Swaziland.
Selv om jeg skriver dette innlegget i februar er det kun en måned siden jeg ankom Swaziland. På Waterford Kamhlaba starter skoleåret i januar, som betyr at mange elever får et halvt «friår» mellom VG1 og UWC. Selv om det høres kjedelig ut å måtte vente i et helt halvt år på «mitt livs eventyr» er jeg veldig takknemlig for dette frihalvåret – jeg tror jeg modnet mye gjennom det semesteret jeg var hjemme, og jeg fikk tilbrakt mye tid med familie og venner. Kulturen i Swaziland er veldig annerledes fra norsk kultur på så mange områder. En av de tydeligste forskjellene er høflighet – her forventes det at du sier hei til enhver person du møter, og helst bør du også spørre hvordan det går med dem. Jeg syntes først at dette hørtes rart og slitsomt ut, siden jeg tross alt er nordmann og ser på det å hilse på mennesker jeg ikke kjenner som litt sært, men så langt har jeg opplevd det som veldig koselig! Det føles som om alle bryr seg om alle, og man kommer til stadighet i samtaler med mennesker man ikke har pratet med før.
Til tross for fokuset på høflighet og respekt er Swaziland et svært konservativt land der mange ser på ting på måter jeg tidvis opplever som utfordrende. Landet er et eneveldig monarki, som betyr at kongen i praksis sitter med all makt og rikdom. Demokrati vil – ifølge en person jeg kjenner fra Swaziland – «ødelegge Swazilands kultur og identitet, siden vi alltid har vært et monarki.» Polygami er vanlig, og jeg opplever at kvinner nærmest blir sett på som en handelsvare: familier som «gir fra seg» en kvinne får 21 kuer som betaling. I tillegg er religion en selvfølge for lokalbefolkningen, og du får ofte rare blikk om du sier at du ikke er kristen. Mangfoldet på Waterford er det rikeste jeg noen gang har opplevd.
Ikke bare har vi elever helt forskjellige kulturelle, nasjonale og geografiske bakgrunner, men vi kommer også fra helt forskjellige økonomiske bakgrunner. I hjertet av sjelen til Waterford ligger ideen om at vi må gi tilbake til samfunnet. Waterford praktiserer dette ved å gi ut stipend til afrikanske studenter som ikke hadde hatt mulighet til å betale for oppholdet på skolen selv. Ideen er nydelig i seg selv, og gir også skolen et større mangfold. Dette har ikke ført til et klart skille mellom elever med og uten stipend, men jeg føler at mangfoldet blir rikere og at meningene rundt oss blir mer varierte.
Som du kanskje forstår er forskjellene store fra livet i Norge. Livet mitt er mer eller mindre snudd på hodet. Jeg skal ikke lyve og si at det er enkelt å flytte til en helt annen kultur på andre siden av kloden – det kan være vanskelig å flytte 14 000 km fra familie, venner og alt man kjenner. Samtidig er det fantastisk å leve i en egen liten verden på toppen av et fjell i et av verdens minste land. Jeg er omringet av modige og unge mennesker, der mange har blitt behandlet urettferdig og på ingen måte vært like heldige som alle oss i Norge. Mange av menneskene har mistet troen på sine egne regimer og regjeringer på grunn av korrupsjon og grådighet, men har istedenfor en veldig sterk tro på hverandre – en tro som allerede har lært meg mye og som inspirerer meg.
Waterford er en plass der jeg utfordres hver dag, en plass jeg er snudd på hodet.
En plass der jeg føler meg i live.
