Månedens alumn: Hilde Hagerup

Veldig mye. Nesten alt. Årene på Atlantic College formet mitt syn på verden. Den kom mye nærmere og jeg har aldri fått noen distanse etter det. Når jeg hører om ting som skjer på den andre siden av kloden, så er det veldig vanskelig for meg å ikke identifisere meg. Jeg kjenner jo så mye folk i så mange land. Og så traff jeg mannen min på Atlantic College, så uten UWC hadde jeg faktisk ikke hatt hverken ham eller de fantastiske barna våre.

For noen uker siden opprettet du og noen få andre Facebook-gruppen Refugees Welcome to Norway, som hatt sterk påvirkning på den norske flyktningdebatten. Kan du fortelle litt om bakgrunnen til denne aksjonen/gruppen? 

For meg begynte det da jeg leste en artikkel i Dagsavisen i sommer. Kapasiteten ved Politiets Utlendingsenhet på Tøyen var sprengt og de hadde ikke ressurser til å ta flyktninger som kom for å registrerte seg imot på skikkelig vis. Folk fikk ikke skikkelig helsehjelp, de fikk ikke varm mat, og de måtte sove rett på gulvet på et kontor. I dagevis. Noen så lenge som en uke. En som het Mona Bentzen hadde vært nede med mat som en del av et kunstprosjekt. Jeg ble både opprørt og dypt imponert over det jeg leste. Jeg kjente ikke Mona, men fikk kontakt via journalisten, Nina Johnsrud, og spurte om det var behov for hjelp. Det var det. Da kontaktet jeg kollegaer og venner. Responsen var overveldende og Mona og jeg ble enige om å opprette en Facebookgruppe. På det tidspunktet skulle gruppa bare være et sted for å organisere matlaging og fordeling av skift. Jeg husker jeg håpet at vi kanskje ville bli hundre. Da ville det gå rundt. Men en av de første jeg kontaktet var min venninne Bianca Boege. Hun er samboer med Jan Vardøen, og han ville gjerne være med og stilte med mat fra sine restauranter. Samtidig la han ut en oppfordring på facebooksiden sin til andre restauranter om å gjøre det samme. Deretter tok det fullstendig av og i løpet av tre uker var vi 87000 medlemmer i facebookgruppa.

 

Ikke jeg i hvert fall. Jeg ble fullstendig tatt på senga! Men vi hadde tydeligvis kommet borti en slags nerve. Ikke alle som søker om asyl i Norge skal eller kan få sin søknad innvilget. Noen skal starte nye liv her, noen skal reise igjen. Men uavhengig av lengden på oppholdet skal vi ta imot de som ber om hjelp på en anstendig og verdig måte. Med helsehjelp, mat og en trygg seng. Det var budskapet vårt, og det kunne folk slutte seg til uavhengig av politisk ståsted. Jeg tror det var med på å gjøre at responsen ble så stor. Samtidig som folk så de grusomme bildene fra Middelhavet. RWTN ble en mulighet for veldig mange ulike mennesker som hadde et behov for og et ønske om å gjøre noe.

Vi har fått en mer anstendig debatt om mennesker på flukt, og jeg tror nok RWTN har vært med å påvirke den. Jeg er kjempeglad for det og stolt av å ha vært med selv om jeg er ute av den sentrale delen av arbeidet nå. Fredag i forrige uke tok det offentlige endelig ansvar og det ble åpnet et nytt registreringssenter for flyktninger på Råde i Østfold. Med 1000 sengeplasser, fire måltider om dagen, helsehjelp og klær til de som trenger det. Jeg forventer at man får de ressursene det er behov for, slik at arbeidet kan gjøres på forsvarlig vis. 

Noe av det fine som skjedde i kjølvannet av vår aksjon var at folk startet lokale Facebookgrupper over hele landet. Den første ble startet i Østfold. Jeg håper folk fortsetter å engasjerer seg lokalt, både der og i resten av Norge. Det kommer til å være behov for at folk er med å gi flyktninger en verdig velkomst i lang tid. Jeg oppfordrer alle som vil bidra om å melde seg inn i sin lokale RWTN-Facebookgruppe eller ta kontakt med en av hjelpeorganisasjonene. Og så må flyktningers stemmer få en større plass i debatten. Vi har fått en mer anstendig debatt, men vi må jobbe for at den fortsetter sånn.