Ane Breivik gikk på UWC Maastricht fra 2015 til 2017. Hun kommer fra Bærum kommune i Akershus, men med en far i oljeindustrien vokste hun opp litt her og der. Da hun var 7 år flyttet familien til Luanda i Angola, og etter to år var det videre til Dubai, før de kom tilbake til Norge i 2009, da Ane var 11 år gammel.
– Begge disse stedene var av enorm betydning for meg. Forholdene i Angola og Dubai var enormt forskjellige fra de jeg var vant til. Jeg vokste opp i et egalitært, vestlig demokrati, i et hus der moren min jobbet og faren min fulgte meg til barnehagen hver morgen. Det hadde ikke før slått meg at rettighetene jeg hadde tatt for gitt er uhørte i andre samfunn. Fortsatt hender det at jeg reflekterer over de hendelsene jeg opplevde i barndommen. De erfaringene og nye perspektivene jeg ble gjort oppmerksom på påvirket mitt verdenssyn så til de grader.
Hvorfor bestemte du deg for å søke på UWC?
Jeg hørte om konseptet United World Colleges fra et eldre medlem av ungdomspartiet mitt, som hadde imponert meg betydelig med sin enorme kunnskap og lidenskap for ikke-binære kjønnskategorier. Hun var et nylig alumna fra UWC Armand Hammer, eller UWC USA, og fortalte meg mange humoristiske historier fra hennes to år i New Mexico. På den tiden lengtet jeg fortsatt etter det internasjonale samfunnet jeg hadde vært så heldig å bli nedsenket i da jeg bodde i Dubai og Angola, og jeg bestemte meg raskt for at jeg ville søke på UWC. I løpet av årene lå ambisjonen og drømmen om å gå på en skole som UWC mye i bakhodet, og etter et 20-minutters intervju ankom et brev i posten med en nominasjon til United World College of Maastricht.
Hva har UWC betydd for deg?
Det er rart å reflektere over UWC-opplevelsen nå, fordi det ikke helt har gått opp for meg at det er over. To år fløy forbi. Det var hektisk, og svært tøft til tider, men en opplevelse jeg ikke hadde vært foruten. I løpet av UWC fikk jeg muligheten til å kjenne på mine egne grenser til det fulleste. Jeg vokste, og kjente veksten andre gikk gjennom. Selv om jeg absolutt hadde en lidenskap for politikk, menneskerettigheter og minsking av ulikheter før jeg begynte på UWC, var jeg ikke like kritisk til strukturene eller begrensningene som rammer inn vårt samfunn. Nå, etter at jeg har delt rom med mennesker med svært ulike sosioøkonomiske bakgrunner fra min egen, jeg har sett mine rettigheter plassert på en høyere hylle enn mine jevnaldrende. Jeg har hatt mange samtaler om mine egne privilegier og andres mangel på det, og jeg er mer bevisst på systemet jeg drar nytte av, mine egne privilegier og mulighetene det har aktivert, og mitt ansvar for å utfordre og jobbe mot dette.
Ikke bare har UWC fremmet en følelse av idealisme i meg, men jeg har også gjennomgått en enorm personlig vekst, og sett samme syn blomstre i mine medelever. Det har på mange måter vært lik en rutsjebanetur – jeg har opplevd min andel av oppturer og nedturer, og spesielt nedturene har vært kompliserte og vanskelige å overvinne. Likevel, så klisjé som det høres ut, tror jeg det har gjort meg sterkere, og det har gitt min UWC-erfaring nye dimensjoner. Jeg ser tilbake på disse to enormt formative årene med kjærlighet og takknemlighet, for de har virkelig vært av enorm betydning for meg.
Hvordan var tiden din på UWC? Er det noen episoder du husker spesielt godt?
Jeg har følt på både fellesskap og ensomhet, frustrasjon og glede. De minnene som jeg nå mimrer mest over, var da jeg og venninnen min Leandra bestemte oss for å starte opp «Feminist Talk», en uhøytidelig samtale på lørdagskvelder med andre elever om likestilling og kjønnsroller. Jeg fikk også gleden av å delta i organiseringen av «International Peace Conference», og fikk være med og legge rammene for dialogutveksling blant elevene på skolen min om fred og fraværet derav.
UWC Maastricht er en grå murbygning med små fellesarealer, som sjelden velsignes av solstråler. Likevel fant vi et fellesskap der, et hjem. Vi kunne sitte til langt på natt og dele historier, vi hjalp hverandre mellom tykt og tynt. Som Lochlann, en andreåring bemerket, så var det noe særegent ved det brutale landskapet, noe som bandt oss sterkere sammen.
Kan du fortelle litt om hva du har gjort etter UWC?
Jeg bestemte meg noe spontant i løpet av sommerferien for å ta et friår. Til tross for at jeg hadde hatt et studium i Storbritannia i tankene, merket jeg en hjemlengsel og følelse av melankoli da jeg vendte hjem til Oslo. Nå bor jeg i Oslo og har tre forskjellige deltidsjobber: som lunsjhjelp i et private equity selskap, som SFO-assistent og som ekstrahjelp for Venstre. Jeg tar to emner ved UiO, International Military Operations og Rettshistorie. I tillegg er jeg direktevalgt til landsstyret i Europeisk Ungdom. Der har jeg mye ansvar for sosiale medier og grafikk, samt skriving og politikkutvikling. Jeg er også medlem av Internasjonalt Utvalg i Unge Venstre, og gleder meg til å ta fatt på de internasjonale prosjektene til organisasjonen. Jeg er med i Amnesty Internationals foredragskorps, og skal holde både «Skriv for Liv» og «Nei er Nei»-foredrag for videregående skoler. Jeg har planer om å begynne på et gradsstudium neste år, men er noe usikker på studieretning. På UWC fattet jeg en stor interesse for geografi og det er tenkelig at det blir veien fremover. Prøver vel å finne ut av hva jeg vil bli når jeg blir «voksen».
Har du noen tanker rundt hvilken rolle UWC bør ha i dagens samfunn?
På UWC tilegner man seg nye perspektiver og måter å se verden på. Det i seg selv er viktig. I et nyhetsbilde preget av hat og misforståelse er det viktig med internasjonale impulser, med kunnskap og erfaring. I en verden preget av grenseoverskridende utfordringer må vi evne å se forut våre egne land, og UWC byr på et vindu mot verden. Ikke minst bidrar UWC til «empowerment» av unge mennesker, og oppfordrer dem til å ty til handling for å sammen skape morgendagens samfunn.
Hvilke tips eller råd vil du gi til nye eller nåværende UWC-elever?
Av og til kan det være vanskelig å forstå eller godta de meningene andre elever har og innse at alle kommer fra forskjellige bakgrunner, at ikke alle båter er fortøyd til samme havn. For å oppnå interkulturell forståelse er det et imperativ å godta at folk har meninger som strider mot egne, og legge etnosentrisk tankegang bak seg. Legg dette målet om forståelse til grunn. Forståelse for at andre kommer fra et annet utgangspunkt, og bevissthet om ens egen privilegerte bakgrunn.