-Når og hvor gikk du på UWC?
– Hvordan var tiden din på UWC? Er det noen episoder du husker spesielt godt?
– Hva har UWC betydd for deg?
Ein kan spørje seg om kva som kom først, (høna eller egget): UWC eller det ibuande ønsket om å oppleve verda? Eg har frå eg var lita alltid hatt ein viss utferdstrong, og interesse for språk kom tidleg, så det var nok ikkje berre UWC-opplevinga isolert som førte til at eg budde fleire år utanlands, men den gav nok ei tryggleik og eit nettverk som var viktig. UWC -opplevinga førte også til at eg vart sjølvstendig frå tidleg alder, sjølvstendig i å reise ut som 16-åring, men eg opplevde også at det var innanfor trygge rammer. Eg er evig takksam for gode medelevar, lærarar og andre tillitspersonar ved Atlantic College for at dei alle medverka til den kjekke opplevinga det var å vere der. Det var eit godt fundament og springbrett for vidare internasjonal erfaring, samstundes som det gav ein god og variert fagleg ballast.
Attende til høna og egget-analogien, så har internasjonalisering prega forskingsinteressa eg har hatt i løpet av dei siste ti år. Først i bachelor-oppgåve om utanlandsk arbeidskraft i verft-industrien, så mastergradsoppgåve om utanlandsk arbeidskraft i den maritime klynga på møre, og no doktorgrad der nokre av artiklane i avhandlinga fokuserer på relasjon mellom utanlandsk arbeidskraft og innovasjon. Utan å overdrive tydinga av UWC, så ser eg på UWC- erfaringa samt erfaringar frå Santo Domingo, som medverkande årsaker for denne forskingsinteressa.
På det sosiale plan, så har eg framleis god kontakt med fleire av mine vener og har i løpet av dei siste to-tre åra vore i bryllaup i England, Peru og India for gode UWC-vener. Eg har også hatt besøk av fleire her i Noreg, og det er fantastisk at det er ”plug and play” framleis etter femten år. Det er umiddelbar kontakt, som om ein berre har vore ein liten tur vekke frå kvarandre. Det seier også noko om styrken på banda og dei gode venskapsbanda som vart lagde der.
– Du holder på å sluttføre et doktorgradsprosjekt ved Universitetet i Stavanger. Kan du fortelle litt om forskningen din og hva du har funnet ut?
PhD avhandlinga inneheld også andre arbeid, som til dømes samarbeid med Professor Sverre Herstad der vi ser på korleis andre typar mangfald (til dømes utdanningsbakgrunn og arbeidserfaring) i verksemdene påverkar innovasjon ulikt og samarbeid med Professor Ragnar Tveterås der vi har sett på om verksemder i olje og gass næringa dreg nytte av å vere samlokalisert. Doktorgradsprosjektet dreg nytte av ulike data, fra spørjeskjema som vi har utvikla i prosjektet til svære registerdata som er en ny og spennande angripen av innovasjonsforsking i Noreg.
– Har du noen tanker rundt hvilken rolle UWC bør ha i dagens samfunn?
I akademia så er ein oppteken av at forsking skal halde høg standard, vere rettmessig gjennomført og fri for partipolitikk eller at ein skal prøve å tilfredstille eigne ideologiske tankar. I ovannemnte e-post vart eg møtt med at dei «ville få meg over på betre tankar» og at dei hevda at forskinga var ideologisk fordi den ikkje stemte overeins med deira overtydingar. Eg trur at vi kan dra lærdom av denne episoden der eg vart informert om listeoppføring, fordi den kan peike i ei retning av at institusjonar som UWC kan vere med å redusere utryggleik og bygge bruer slik at ein kan forstå argumentasjonen som funna frå forskinga vår syner. Ein kan gjerne vere usamd i funna, men ved å ha slik sterk overtyding om at ein tek feil allereie før ein har fått argumentert, så er det ikkje rart at det er krig i verda. Mi oppleving frå UWC er at du vert utstyrt med ei viktig verktykasse som set deg i stand til å reflektere og argumentere frå tidleg alder. På UWC så får ein ikkje berre ei utdanning i verdsklasse, men ein får også eit ansikt og ein person ”å knyte til eit land”. I ei verd med sterk uro og fragmentering, terror og utryggleik, så trur eg at nettopp det vert utruleg viktig.
– Hvilke tips eller råd vil du gi til nye og nåværende UWC-elever?
Eg hugsar godt ein episode frå Wales der ei medelev (og gode venninne Sigrun) og eg sleit med ei diktanalyse og faren hennar (som er bibliotekar) sendte oss sitatet av Tarjei Vesaas: «Når eg skriv hest, meinar eg hest». Det er ein episode eg har tenkt på fleire gonger for den synleggjer at nokre gonger er det enkle ofte det beste, å vere ærleg og rett fram. Samstundes understreker den også viktigheita av gode relasjonar.
