Vilde Ulset vokste opp i Vågsbygd i Kristiansand. Allerede som 13-åring visste hun at hun ville gå på et UWC, og eventyrlysten som førte henne og vennene ut i naturen på ekspedisjoner nesten hver eneste helg førte også Vilde til på UWC Mahindra College i India i årene mellom 2003 til 2005. På UWC lærte hun mye om hva slags påvirkningskraft ett menneske kan ha, når man bestemmer seg for å ikke akseptere likegyldighet.
Hvorfor bestemte du deg for å søke på UWC?
Jeg husker da jeg var 13 år og pleide å løpe hjem fra korøvelse hver eneste torsdag for å se på NRK2. Det var det en serie om ti personer som gikk på Red Cross Nordic i Fjaler. Jeg syntes det var kjempeinteressant. Allerede da bestemte jeg meg for at jeg også ville gå på en slik skole.
Hva har UWC betydd for deg?
UWC, og det å bo i India i så ung alder, har betydd veldig mye for meg. Det har forandret hvordan jeg tenker og hvordan jeg ser verden. Det at man kjenner noen som har vært i ulike situasjoner, levd i krig, måtte ofre det de har lyst til å gjøre ut fra respekt for sine foreldre og lignende, gjør at man får en mye mer nyansert holdning til politiske situasjoner og til nyhetsbildet. Det har fått store følger for alt jeg har gjort siden, både privat, mannen min og de beste vennene mine er fra skolen i India, men også i det jeg har valgt å studere og jobbe med.
Det beste med UWC er nettverket man har i ettertid. Det har vært utrolig fint å følge de samme menneskene i årene etter skolen, å se hva de andre har valgt å studere og jobbe med, og å kunne diskutere ideer med dem og få hjelp av hverandre, slik man gjorde på skolen. Hver gang man møtes er det som tiden har stått stille, og uansett hvilket hjørne av verden man befinner seg i er det en venn man kan kontakte og treffe.
Hvordan var tiden din på UWC? Er det noen episoder du husker spesielt godt?
Jeg husker jeg var veldig sjenert i begynnelsen og jeg syntes det var veldig vanskelig og skummelt både å forstå og å snakke engelsk. Mange på skolen trodde jeg var stum. Etter en måneds tid reiste vi på den første prosjektturen, helt til sørspissen av India. Det var en 100 timers togtur fra der vi bodde. Hele togturen tilbrakte jeg med å sitte i den åpne togdøra og kikke ut på landskapet og spise frityrstekte bananer sammen med en veldig tålmodig brite. På den turen begynte jeg å snakke engelsk og alt var annerledes etterpå.
De fineste minnene mine er fra taket på huset i Wadaen vår. Selv om vi ikke var så mye sammen på dagtid eller hadde aktiviteter sammen, samlet vi oss på taket rundt solnedgang og bare var med hverandre. Vi hadde endeløse samtaler og diskusjoner. En nepaleser, en mongol, en jøde, en homofil, en inder, en muslim og en rastafari. I begynnelsen av det første året var alle veldig opptatt av forskjellene seg imellom og at ikke muslimen kunne akseptere den homofile og jøden ikke ville snakke med muslimen osv. På slutten av det andre året delte alle sammen rom og var hverandres nye familie.
Jeg husker også veldig godt tsunamien i juleferien 2004. Vi var på ferie på stranda på vestkysten og sov lenge den morgenen. Det var slik vi unngikk bølgen. I byen der vi var, hadde en stor klippe stoppet vannet, så det ble ikke så store ødeleggelser, og vi ante ikke hva som hadde skjedd. Først flere dager senere, da vi fikk TV-tilgang, forstod jeg hva som hadde skjedd og hva vi hadde unnsluppet. Jeg ble sittende foran TV og internett i flere dager for å finne ut om vennene våre som var i Sri Lanka, Thailand, Bangladesh og på øst-kysten hadde overlevd. Da vi kom tilbake til skolen og rektor kunne meddele at alle var i god behold, at livet skulle gå som normalt og skolen ikke skulle gjøre noe som helst, ble jeg så sint at jeg gikk gråtende inn på rektors kontor og forlangte at vi skulle gjøre noe som skole og som UWC. Rektor sa «OK» og det ble organisert ett stort opprydningsarbeid i regi av skolen. Vi skulle grave salt vekk fra jordene til bønder på øst-kysten, slik at de kunne dyrke grønnsaker igjen. Da forstod jeg hvilken utslagskraft ett menneske kan ha og hvor viktig det er å ikke akseptere likegyldighet.
Kan du fortelle litt om hva du har gjort etter UWC?
Etter UWC dro jeg for å lære fransk i Montreal i Canada. Siden har jeg studert og jobbet som geograf i Frankrike, Sør-Afrika, Uganda, India, USA og Trondheim. Jeg har endt opp med en mastergrad i byøkologisk planlegging (Urban Ecological Planning) og har også undervist i dette ved NTNU i noen år. Mastergraden er fokusert på å bedre levekårene i raskt voksende byer i det globale Sør. Fagretningen er spesielt opptatt av å lytte til stemmer fra slumbeboere og andre undertrykte, som vanligvis ikke blir hørt i planleggingsprosessen, noe jeg syns er veldig viktig.
Har du noen tanker rundt hvilken rolle UWC bør ha i dagens samfunn?
Jeg tror UWC er like viktig i dag som det var for nesten 70 år siden, da det ble startet. Men jeg tror at i dagens samfunn må man rope mye høyere for å nå frem med budskapet. Jeg tror utfordringen til UWC er å ta inn over seg hva slags situasjon verden faktisk er i, og kommunisere sitt budskap, om mulig enda tydeligere. Vi må rope enda høyere at krig og urettferdighet ikke er noe vi tolererer.
Hvilke tips eller råd vil du gi til nye eller nåværende UWC-elever?
Jeg ønsker for alle fremtidige generasjoner, at man ikke lar seg styre eller påvirke av det man får høre gjennom rykter og sladder. Det er viktig å vite hva som faktisk har skjedd, eller hvordan noen faktisk er, før man dømmer noen eller lager seg uvenner. Samtidig er det viktig å lage seg sin egen oppfatning av ting, før man gjør seg opp en mening om noe. Jeg skulle ønske jeg lærte meg hindi for eksempel, og ikke bare skulket hindi-timene fordi alle andre syntes det var unødvendig å gå dit. Jeg angrer også på at jeg ikke benyttet meg mer av «college meetings» og «world affairs» når jeg gikk på skolen. Tenk for en mulighet det er å få lov til å diskutere emner som er viktige for deg, ansikt til ansikt med rektor, en gang i uken.
