Ylva gikk på UWC Atlantic College fra 2005 til 2007. Hun er født og oppvokst i Oslo, og har havnet tilbake i Oslo, hvor hun jobber som forfatter. Ylva er for tiden aktuell med sin nye bok Syv somre og femten vintre på Oktober forlag.
Hvorfor bestemte du deg for å søke på UWC?
Det er et under at jeg i det hele tatt kom over nettsiden – vi hadde vel internett med dial-up-modem på den tiden?! Jeg hadde noen familievenner som hadde hørt om UWC og kunne bekrefte at det eksisterte – men som jeg husker det, snublet jeg over nettsiden til UWC og trodde lenge nesten ikke på at det fantes og at det kunne være tilgjengelig for en som meg å søke på. Fra tiende klasse og hele grunnkurs i videregående drømte jeg om å komme inn på et UWC og tok Mission Statementet på dypeste alvor. Jeg var ung og idealistisk og lengtet etter å kjenne utfordringer på kroppen.
Først kom jeg ikke inn – jeg var nummer én på ventelista. Noen ganger rammes jeg av tanken på at to så definerende ungdomsår var avhengig av at en annen trakk seg, og hvor tilfeldig det var at jeg havnet i Wales, det underlige lille landet.
Hva har UWC betydd for deg?
UWC gitt meg uvurderlige vennskap og en forståelse for hvor mye tiden vår sammen på jorden er verdt. Det kan høres svulstig ut, men ti år senere er det fortsatt det jeg sitter igjen med. Å treffes igjen er som en ny forelskelse og et gammelt ekteskap samtidig, og det smitter over på nye bekjentskaper. Fortsatt henter jeg av erfaringer og kunnskap fra årene på UWC.
Når det er sagt, så har jeg også et ambivalent forhold til årene på AC. Erfaringene derfra var i årene etterpå nesten umulig å oversette: Jeg klarte ikke forklare folk hvordan det hadde vært, fordi jeg ikke visste det helt selv. Det eneste jeg visste var at det hadde endret meg fundamentalt. Hvordan skulle jeg leve på en måte som tok vare på og videreutviklet det jeg hadde lært? Et UWC var på mange måter et utrolig hardt sted å være. Vi var tenåringer som ble fortalt at vi var utvalgt til å endre verden til et bedre sted. Jeg tror ikke vi alltid ble gitt gode nok redskaper på veien dit. Særlig tror jeg det skortet på psykisk helsehjelp, seksualundervisning og oppfølging av de ungdommene som kom fra konfliktfylte og krigsrammede områder.
Det er likevel noe vakkert over kravet om å utfordre seg selv. Blir man lært å finne grensene for hva man får til, forstår man også hvor man kommer til kort. Det er hard lærdom – men viktig, og et godt redskap. Jeg tror man blir ydmyk på den gode måten av det.
Hvordan var tiden din på UWC? Er det noen episoder du husker spesielt godt?
Jeg husker undervisningen som utrolig god, jeg strakk meg veldig på de to årene. Jeg husker vennskapene som ble dannet fordi man satt og gjemte seg i en busk eller på en klippekant når vi sneik oss ut om natten. Jeg husker politiske debatter som varte og varte og hvor mye vi lærte av dem. Solidariteten blant oss: kom det biler langs den beksvarte veien til puben, varslet vi med å rope ‘CAR!’ så det ljomet nedover, og sleit vi med å finne ord på andre-og tredjespråkene våre, holdt vi samtalen tålmodig i gang. Jeg husker dønningene fra havet og den evinnelige vinden. Jeg husker kyss.
Kan du fortelle litt om hva du har gjort etter UWC, og hvorfor du bestemte deg for å bli forfatter?
Etter UWC har jeg utdannet meg i skrivekunst, blant annet ved kunstakademiet i Gøteborg. Mye begynte faktisk på Scan Room der vi hadde norskundervisning på Atlantic College. Ofte var dagene så hektiske og krevende at det å kunne sitte i et lite rom og snakke på norsk om god litteratur, var et lite paradis. Knut Gundersen ga oss kanskje den beste undervisningen jeg har hatt til dags dato! Jeg skrev små dikt i notatene og begynte å tenke på meg selv som et skrivende menneske, og ti år senere holder jeg fortsatt på sånn. Jeg vet ikke om det er en styrke eller en svakhet, men jeg kan i alle fall kalle meg forfatter.
Har du noen tanker rundt hvilken rolle UWC bør ha i dagens samfunn?
Selv vi som gikk på UWC for ti år siden, som verken hadde smarttelefoner eller trådløst internett(!), forsto viktigheten av å faktisk møtes, av å ikke bare dele klasserom og nabolag men bad (til og med fellesdusj!), soverom og både høytid og hverdag. Det føltes helt naturlig å være med på ramadan, eller å forklare noen hva homofili var. Jeg tror fortsatt på det fysiske møtet som utgangspunkt for dialog. De fleste som er drevet av fremmedfrykt og fordommer, har aldri egentlig møtt eller konfrontert den eller det de frykter. UWC spiller fortsatt en ganske unik rolle som møteplass.
Hvilke tips eller råd vil du gi til nye eller nåværende UWC-elever?
Det er bra å utfordre deg selv, og det er bra å ta ansvar – det skulle bare mangle i den verdenen vi deler – men ikke hør for mye på at vi er utvalgte eller spesielt begavede. Verden drives skulder til skulder. Pass på hjertet ditt.
