Kan du fortelle litt kort om bakgrunnen din? Hvor vokste du opp? Hva gjør du nå?
Jeg er en hamarsing bosatt i Bergen, som har brukt mesteparten av de siste ti årene etter UWC på å studere på Vestlandet. Jeg er født i Lofoten hvor moren min hadde turnustjeneste, men har vokst opp på Hamar langs Mjøsas bredd.
Etter å ha blitt ferdig utdannet lege i vår, begynte jeg i høst som stipendiat ved Universitetet i Bergen. Jeg er tilknyttet forskergruppen Bergen Centre for Ethics and Priority Setting (BCEPS), og forsker på helseprioriteringer i Norge relatert til bruk av nye målrettede og kostbare behandlinger mot sjeldne sykdommer hos barn. Ellers jobber jeg som redaktør for Paraplyen, medlemsbladet for Legeforeningen i Vestland fylke, og som vikar på Helsestasjon for ungdom her i byen.
Jeg bor med forloveden min Albertine på Wergeland, og jeg kobler best av utenfor jobb i naturen, på joggetur, med en bok, eller et dårlig fjernsynsprogram. I høst har vi fått øynene opp for soppsanking, og det er alltid kjekt å se etter fugler på tur i byfjellene. For øyeblikket leser jeg Lungeflyteprøven av Tore Renberg, som skildrer fremveksten av moderne rettsmedisin.
Hvilket UWC gikk du på og når?
Jeg gikk på UWC Atlantic College i Wales fra 2011-2013. Ikke minst bodde jeg i Sunley!
Hva var hovedgrunnen til at du søkte på UWC?
På et tidspunkt i ungdommen begynte Hamar å føles ganske liten, og jeg kjente flere som hadde gode erfaringer med utveksling til USA i andre videregående. Vi bodde også ett år i Bergen i barndommen, og gleden ved å treffe nye venner og bli kjent med ett nytt sted bidro sterkt til at jeg var positivt innstilt på utveksling. At det ble akkurat UWC hadde å gjøre med at en jente i nabolaget hadde gått på UWC Atlantic. Hadde det ikke vært for henne, så hadde jeg nok aldri visst om UWC, og denne tilfeldigheten er noe jeg er takknemlig for i ettertid. Da jeg lærte om UWC, det internasjonale mangfoldet på skolene og så bilder av særlig Atlantic College, var jeg helt solgt.
Hvordan var tiden din på UWC? Er det noen episoder du husker spesielt godt?
Tiden min på UWC var som ungdomstiden ellers ofte er, en berg-og-dalbane. Skummelt i starten på vei avgårde til Wales, og deretter et frydefullt magadrag så fort det kom ordentlig i gang. Språkbarrieren var i begynnelsen utfordrende, både sosialt og faglig, men vi var ganske mange om det beinet og kom fort inn i det. Jeg husker den enorme frihetsfølelsen som fulgte med alle menneskemøtene, bonding sessions i åkrene, sene kvelder i Sunley og night riding. Det føles i ettertid som det alltid foregikk noe på campus, fra ulike arrangementer på ettermiddagene, til social service med musikkterapigjengen i Cowbridge og Cardiff. Det var en travel tid, på best tenkelige vis. Norskklassen var som en liten familie, et slags gelender i hverdagen. Heldig var jeg også som fikk en lokal linkfamilie, og de har jeg fortsatt kontakt med. Jeg har spesielt gode minner fra sommerprosjekt til Kina og tur til Hong Kong med romkameratene mine, og fra grillfester langs Coastal path med gode kompiser. På 10-årsreunion i sommer fikk jeg dele rom med mine tre romkamerater Jack, Constantin og Guillaume igjen i huset vårt Sunley, noe som føltes som å skru klokka ti år tilbake.
Kan du fortelle litt om hva du har gjort etter UWC og hvorfor?
Etter UWC flyttet jeg hjem til Hamar ett år hvor jeg jobbet og tok opp kjemi, som var et stort antiklimaks, men samtidig nyttig for å finne veien videre. På AC kjente jeg på en forventning om å studere videre utenlands, men ønsket jeg meg også hjem både grunnet familie og gode studieordninger i Norge.
Jeg begynte på Norges Handelshøyskole i 2014 fordi jeg tenkte dette ville være en allsidig utdanning, og fullførte bachelorgraden i økonomi selv om jeg underveis innså at jeg helst ville studere medisin og jobbe tett på mennesker.
I 2016 begynte jeg på medisinstudiet i Bergen. Underveis har jeg også gått forskerlinjen, som ble en forløper til phd-prosjektet mitt om helseprioriteringer i Norge. Jeg trives med pasientarbeid, men har også et ønske om å knytte økonomi- og medisinkunnskapene mine sammen gjennom forskning for å bidra til en bedre helsetjeneste. I tillegg tror jeg stipendiatstillingen vil gi meg anledning til å lese og forstå mer, og ser det som et stort privilegium å få jobbe med det jeg gjør.
Hva har UWC betydd for deg i etterkant?
Gjennom studietiden har erfaringene fra UWC bidratt til at jeg har søkt meg mot en rekke samfunnsrelaterte aktiviteter; jeg har skrevet i studentavis, jobbet med seksuell og reproduktiv helse og gått inn i forskning i et engelskspråklig miljø. I Wales lærte jeg mye både om verdien av kritisk tenkning og samfunnsengasjement, og jeg tror mange av valgene jeg har tatt i voksenlivet har vært preget av dette. Jeg har også med årene blitt mer bevisst mine egne privilegier, både de jeg har fra UWC, og fra barndommen som norsk legesønn. Møtet med mennesker fra andre kulturer, religioner og sosiale lag på UWC har bidratt til et ønske om å hjelpe mennesker med dårligere forutsetninger for livet enn de jeg selv er blitt gitt. Jeg har holdt en del kontakt med venner fra UWC, men grunnet pandemien og et langt studieløp har det blitt færre møter enn ønskelig. Det håper jeg å endre fremover, og etter reunion har jeg invitert noen kamerater på skitur på Hedmarksvidda i vinter!
Har du noen tanker rundt hvilken rolle UWC bør ha i dagens samfunn?
Siden jeg forlot AC har verden blitt stadig mer polarisert, især etter den russiske invasjonen av Ukraina. Med steile internasjonale fronter og raskt økende global oppvarming, forsterkes eksistensgrunnlaget til UWC som bringer ungdom sammen for fred og en bærekraftig fremtid. Selv om jeg foreløpig ikke har tatt aktivt del i nettverket selv, tror jeg alumni-nettverket kan spille en betydningsfull rolle i flere sektorer for å jobbe mot dette formålet i etterkant av UWC-opplevelsene sine.
Hvilke tips eller råd vil du gi til nye eller nåværende UWC-elever?
Legg bort telefonen og snakk med folk! En ukjent er oftest en venn du ikke har møtt, var et godt råd jeg selv fikk da jeg begynte på UWC. På et tidspunkt blir hverdagen på UWC nettopp en hverdag, og jeg tror man gjør lurt i å aktivt minne seg på at denne hverdagen er få forunt. Så vil også alle få hjemlengsel og ha kjipe dager på UWC, og da er det ikke sikkert det hjelper å gruble på hvor privilegert man er, men det vil oftest hjelpe å snakke med romkameraten her også – dere er jo i samme bås. Flere råd trenger man ikke, det viktigste på UWC er å finne sin egen vei!
