Det har fortsatt ikke falt meg helt inn: i morgen skal jeg møte de 200 fremmede jeg skal leve og gå på skole sammen med de neste to årene! For knapt halvannet år siden hadde jeg aldri hørt om UWC, og tanken på å flytte hjemmefra virket skummel og fjern. Likevel sitter jeg her — foran kofferter fulle med klær og bøker — klar til å begynne på UWC Red Cross Nordic.
Min egen — og resten av de 39 norske førsteklassingene — sin hverdag skal brått forandre seg helt. Vi skal gå på skole og bo sammen med fremmede ungdommer fra fjerne land og kulturer. I timene får vi diskutere internasjonale saker med folk som ikke er født og oppvokst i lille Norge. Det beste og skumleste av alt er kanskje muligheten til å finne ut hvordan verden utenfor Norge faktisk er.
Jeg husker den dagen da jeg først fikk høre om UWC. Det hørtes ut som en internasjonal prestisjeskole for verdens rikeste prosent og en håndfull genier med stipender, men etter et par timer med anstrengt googling hadde jeg forelsket meg så mye i bevegelsen at jeg bare måtte prøve å søke.
Søknadsprosessen besto av å fylle ut et elektronisk skjema om meg selv og mine interesser og å sende inn et par læreruttalelser, vitnemål fra ungdomsskolen, karakterer fra VGS, og — sist men ikke minst — et essay om meg selv. En venn som hadde kommet inn på UWC året før anbefalte meg å starte å skrive søknaden så tidlig som mulig — som den pliktoppfyllende eleven jeg prøvde å være startet jeg tre måneder før søknadsfristen.
Å fylle ut skjemaet om meg selv var enkelt nok, men læreuttalelsene og essayet var mildt sagt mer utfordrende. Jeg måtte mase på lærerne gjentatte ganger, men etter noen måneder fikk jeg to fine uttalelser. Når det kom til den vanskeligste delen, essayet, slet jeg enda mer. Jeg manglet ikke ting å skrive om, men hver gang jeg åpnet dokumentet for å skrive stoppet hjernen opp. Jeg prøve utallige ganger, og er i ettertid sikker på at jeg skrev i alle fall 30 utkast før jeg til slutt landet på ett jeg likte. Og med det sendte jeg inn søknaden — en dag før fristen. Troen min på å komme inn var mindre enn noen gang, men lysten hadde aldri vært sterkere — jeg kunne bare krysse fingrene.
Ukene etter søknadsfristen forsøke jeg å glemme UWC. Dette var en del av en masterplan for hvordan jeg kunne unngå den store skuffelsen om jeg ikke kom videre. Dessverre manglet jeg den selvkontrollen, og endte opp med å dagdrømme om UWC og stalke bevegelsen på sosiale medier. Dagdrømmene nådde et punkt der jeg trodde at invitasjonen jeg fikk til UWC-intervju var falsk. (Det viste seg at den ikke var det.)
Da jeg kom til intervjuet var jeg fortsatt relativt sjokkert over at jeg hadde kommet så langt. Jeg tenkte at jeg hadde fått en så stor ego-boost at jeg garantert kom til å rote det til, men likevel kom jeg, på en eller annen måte, meg gjennom de nervepirrende 30 minuttene uten å si noe som fikk juryen til å løpe skrikende ut. Uka etter intervjuet overanalyserte jeg hvert eneste sekund av intervjuet, på jakt etter svar på om jeg kom inn eller ikke.
En uke etter intervjuet, for nøyaktig 165 dager siden, kom nyheten om at jeg skulle gå på UWC Red Cross Nordic. Øyeblikket jeg skulle åpne den siste eposten fra SIU om UWC-nominasjonen var det mest nervepirrende i hele prosessen — da er man så nær målet at tanken på at arbeidet ikke fører noe sted er hjerteskjærende. Og i tilfellene der man kommer inn mangler man svar på det store spørsmålet: «Hvor?» Konkurransen innenfor UWC er stor og fører til at man ikke alltid får førstevalget av skole. Jeg personlig hadde ønsket meg til Costa Rica og ble derfor temmelig overasket da jeg fant ut at jeg skulle til Red Cross Nordic i stedet. Heldigvis kan man alltid være sikker på at nasjonalkomiteen ønsker deg ditt beste og sender deg til skolen der de tror du at du passer best inn. Derfor takket jeg ja til skoleplassen til tross for min opprinnelige reaksjon — muligheten til å gå på UWC var alt for bra til å takke nei til.
I juni var det tid for UWC-introhelgen, der alle de nye norske UWC-elevene møttes en helg i juni for å lære mer om hva vi har i vente de neste årene. Helgen besto av foredrag av tidligere UWC-elever, og handlet om deres opplevelser og tips for hvordan man takler hjemlengsel, kulturkrasj og IB. Det var også mange andreklassinger der, som som gav oss muligheten til å høre hvordan det var å være elev ved skolene.
Vi RCN-elever gikk vår første — av mange — turer langs fjorden i regnet. Selv om vi var gjennombløte brukte vi tiden til å snakke med andreåringene våre om skolen: «Hvordan er det å bo med fire andre kulturer i et rom?», «Hvordan er maten?» og «Regner det virkelig så mye?» var noen av spørsmålene vi stilte. Selv om ikke alle svarene var som vi håpet lo vi mye av alle kulturkrasjene, de politiske diskusjonene og eventyrene utenfor vår komfortsone som vi har i vente de neste årene.
PS: Kjære fremtidige UWC-søker: Til nå har du forhåpentlig skjønt at jeg ikke er et geni eller en del av verdens 1% rikeste, men heller et nervevrak av en håpefull jente. Hvis jeg klarte å skrive en søknad som fikk meg inn på UWC klarer du det også! Hvis du vil følge med på resten av eventyret mitt på RCN kan du følge bloggen min og Instagramfeedet mitt. Ikke vær redd for å ta kontakt om du lurer på noe relatert til UWC!
Merk at søknadskravene har endret seg siden innlegget ble skrevet — fra 2018-opptaket trenger du ikke å legge læreruttalelser ved søknaden. Du finner oppdatert informasjon under Slik søker du.