Yrkesmessen i Lillestrøm, det var der det hele startet. En grå liten stand, to engasjerte mennesker, og en samtale som vekket en drøm i meg. Først vurderte jeg ikke engang å søke UWC, det hørtes jo altfor vanskelig ut. Faktisk hørtes det så perfekt ut at det ikke var noe poeng i å drømme om det en gang- for min del. Jeg husker enda følelsen av nærmest å ha funnet ”meningen med livet” da jeg hørte om organisasjonen første gang; skoler der folk fra hele verden, fra vidt forskjellige kulturer, sosiale og økonomiske bakgrunner, kommer sammen i et engasjerende og konstruktivt miljø, for å delta aktivt i å ”forene mennesker, nasjoner og kulturer for fred og en bærekraftig fremtid”. Skoler der alle blir respektert som individer, utfordret til å tenke nytt og til å stille kritiske spørsmål til ting man kanskje alltid har tatt for gitt. Skoler der vennskap og kjærlighet blir smidd med engasjement, debatt, læring og moro. At det fantes skoler som UWC-skolene, spredt rundt omkring i forskjellige steder av verden, med fantastiske omgivelser og særpreg, men med et felles mål om å bidra til å skape en fremtid preget av fred, bærekraft, likhet og rettferdighet, opplevdes for meg som drømmen om Utopia. Med andre ord; et ideelt samfunn. Selvfølgelig kunne ikke en passe kjedelig fyr som meg gå på en fantastisk skole som UWC-skolene. Så jeg snudde ryggen mot standen. Og gikk videre… ”Fy søren”, tenkte jeg etter et par meter, ”det hørtes jo helt fantastisk ut… Det hadde vært veldig kult da… Man kan vel alltids prøve.” Og med det snudde jeg meg og småløp tilbake til den lille grå standen og ba oppspilt om en søknad, som jeg tok imot nærmest ærbødig. De få sekundene, å la tvilen komme nysgjerrigheten til gode, å tørre å risikere å bli såret om jeg ikke skulle komme inn, å være litt impulsiv og følge magefølelsen, endret livet mitt for alltid. Da jeg søkte opp organisasjonen senere på dagen, og leste om de forskjellige skolene, om elevene, om målene og engasjementet, visste jeg at jeg hadde tatt den riktige beslutningen, og at om jeg kom inn på UWC, ville jeg aldri angre.
Ettersom tiden gikk og søknadsprosessen nærmet seg slutten (svimlende fort), ble jeg mer og mer oppspilt på ”den UWC-greia” som de fleste av vennene mine kalte det. Det hadde seg sånn at jeg kom inn på ”den UWC-greia”, og det har etter det første året vist seg å være det beste som noen gang har skjedd meg. Etter min mening kan ikke UWC-opplevelsen beskrives ordentlig i et blogg-innlegg, eller 1000 blogg-innlegg, for den saks skyld. Den er så sammensatt, så enorm, så givende og utfordrende. Det er en reise. En reise i selvutvikling, i vennskap, i drømmer. Men forhåpentligvis kan denne bloggen fra oss som går på eller skal begynne på en UWC-skole, gi deg (og oss imellom) et inntrykk av våre opplevelser og refleksjoner, våre utfordringer og våre gleder i en hektisk men utrolig givende og variert hverdag.
Den følelsesmessige reisen kan være vanskelig. Jeg er en av dem som koste meg hjemme. Jeg var (og er) veldig glad i alt jeg har her hjemme i Norge. Den trygge hverdagen, de gode vennene og den kjærlige familien. Å dra ifra alt det, var vanskelig for meg. Det føltes ikke som en lettelse, å ”endelig komme meg vekk herifra” som man til tider hører fra folk på videregående. Det var vanskelig i seg selv. Men jeg tenkte ikke for mye på det jeg ”forlot”. Jeg så fremover, mot ”veien og horisonten” for å bruke et slikt klisjé. Og da jeg tenkte på hva som lå foran meg, hvilke erfaringer jeg skulle gjøre, hvilke vennskap jeg skulle utvikle, hvilke dører som lå åpne, virket utfordringene jeg først tenkte på som enorme, ikke vanskelige i det hele tatt.
Det første året viste seg å bli et utrolig givende, utfordrende og spennende år. Jeg opplevde at den utopien jeg så for meg helt fra jeg først hørte om UWC, levde opp til nesten alle forventningene. Jeg sier nesten alle, fordi selv om jeg elsker skolen min, med dens elever, lærere, positive atmosfære og fantastiske beliggenhet (på klipper over Adriaterhavet, like ved grensen til Slovenia, i Italia), har vi også våre egne utfordringer. Noen mennesker ser på UWCs gode akademiske omdømme som en ”lett vei” til et godt universitet, og legger ikke altfor mye energi i de felles målene de fleste av oss strever for å oppnå. Men for all del, disse er de færreste av UWC-elevene, slik jeg opplever mine medelever. De fleste er fantastiske mennesker, som tilfører samfunnet og meg selv som person, masse positivitet, energi og positiv utvikling, gjennom krevende, men morsomme og interessante diskusjoner, frivillig arbeid i nærmiljøet, engasjement og vilje til å stå på for å gjøre en forskjell.
Om du vurderer å søke på et UWC, men kanskje synes det virker skummelt, og kanskje er redd for at det akademiske vil være for vanskelig, vil jeg gi deg ett råd;
Følg magefølelsen, tørr å ta en sjanse, finn ut hva som er viktig for deg her i livet. Er det å leve livet, å oppleve verden, å få kjennskap til andre kulturer og å knytte vennskap som vil vare livet ut, så gjør det. Du vil komme til å oppleve så mye, på godt og vondt, at jeg kan love deg at du vil komme ut av en UWC-opplevelse som en ny person; en psykisk sterkere person, en mer emosjonelt oppmerksom person, en mer reflektert person. En mer åpen person.
Så, hva har jeg lært etter et år på United World College of the Adriatic? Jeg har fått mange nye og viktige synspunkter fra mennesker fra andre kulturer og bakgrunner, en forbedret evne til å reflektere rundt viktige temaer, både politiske og filosofiske, og jeg har utviklet meg faglig. Men det absolutt viktigste, det jeg aldri kommer til å glemme, er de fantastiske vennene jeg har fått. Mennesker som stod meg nærmere etter en uke enn noen andre noen gang hadde gjort. Mennesker som jeg alltid kan stole på og snakke med. Mennesker viss dører vil alltid være åpne, og som jeg selv alltid vil ta imot og støtte hjertelig og gledelig. Det er i oss at nøkkelen til en uforglemmelig UWC-opplevelse ligger. La oss alle bruke den så godt vi kan, for oss selv, for hverandre, for fremtiden og for drømmene.
Ole,
United World College of the Adriatic 2008-2010
En gruppe medelever og jeg i FNs General Assembly Hall i Geneve.
Skitur i de Julianske Alper ved grensen til Østeriket
På vei tilbake til skolen etter lunsj på stranda
Venezia ligger knappe 2 timer unna
Utsikten fra klippene over Adriaterhavet, huset til høyre (litt vanskelig å se, kanskje), tilhører skolen. Elevene som bor der sier de aldri blir lei av å vokne til utsikten (overraskende nok, ikke sant? 😉
