Se opp. Drøm.
Da hun søkte var jeg bare åtte år gammel. Og som de fleste mødre sikkert ville gjort, trodde ikke moren min på meg da jeg sa ‘mamma, når jeg blir så stor, da skal jeg også på sånn skole’.
Årene gikk, venninnen vår ble ferdig i Singapore, og det ble ikke mye UWC snakk i familien. Før våren 2008. Jeg bodde da i Roma, Italia og hadde et tøft valg forran meg; enten bli på den internasjonale skolen jeg gikk på der, eller reise tilbake til Norge. Etter måneder med fram og tilbake, hit og dit, valgte jeg til slutt å reise tilbake til Norge. En av de største grunnene? UWC. Jeg hadde ikke kunnet søke UWC om jeg ble værende i Italia, og jeg var fast bestemt på at UWC-elev, det skulle jeg bli.
Jeg startet på videregående i Norge, og alt gikk veldig bra. Men så begynte fristen for søknadene å nærme seg. Jeg ville ikke snakke så altfor mye med vennene mine om det, mest fordi jeg ikke ville at folk skulle vite om det dersom jeg ikke kom inn. Men når jeg snakket med folk om UWC, spurte jeg om de også kunne tenke seg det samme. Og det vanligste svaret var «nei, jeg har så mye her hjemme som det blir altfor vanskelig å forlate», og «vet ikke helt om jeg tør», og sist men ikke minst «gjør det heller etter videregående, jeg».
Jeg ble tatt opp til United World College Costa Rica, og kan ikke la være å tenke på hvor heldig jeg er som får oppleve dette her. Og vennene mine? Mange angrer. De skulle ønske de var meg. De skulle ønske de også kunne reist ut og tatt de siste to årene på videregående med ungdom fra hele verden.
Så her kommer mitt råd til potensielle søkere; ta sjansen! Tørr å ofre litt. Jeg har ikke engang startet på UWC, men har møtt flere som har gått på skolen min i Costa Rica, og kan allerede si at det er verdt det. Jeg avslutter med dette sitatet fra Mark Twain:
– Martin Wik Fowler, United World College Costa Rica ’09-’11
