I gaar var en veldig spesiell kveld her paa UWCCR. Kl. 21:15 va alle i residensane sine, og gjorde seg klare til Unity March. Unity March begyndte for 4 aar sidan, daa skulen gjekk over fraa aa vere en SOS-skule til UWC. Det var baade eleva fraa SOS-skulen og UWC, og det var mykje spenning og ikkje so godt miljoe i mellom dei to gruppene. Dei laga daa i stand en Unity March, for aa styrke samhaldet mellom dei. Dette har blitt ein tradisjon, og kvart aar har marsjen ei spesiell meining. For noken daga sida blei to gutta tatt av politiet (utanfor skulen) for besittelse av (og/eller kjoep av, e ikkje heilt sikker) marihuana. Dette er sjolvsagt ulovlig i Costa Rica, men politiet overlot til skulen aa ta seg av saken. Administrasjonen hadde naturlig nok ikkje noke anna val enn aa utvise gutane, og dei maa reise paa laurdag. Spesielt andreklassingane e veldig upset (herregud, kjem ikkje paa et norsk ord), og det he vore mykje grining. Ej he ikkje blitt saa veldig godt kjendt med dei to, men dei var utrulig kjekke og en stor del av skulen, og det e veldig trist at dei maa reise.
Marsjen blei altsaa arrangert fordi det no var viktig at vi holdt sammen, og for aa vise vaar stotte til gutane. Alt lys i alle residensane blei slukt, og vi tente kvart vaart lys, slik at det blei som eit fakkeltog. Residensen vaar begynte, og gjekk rundt til alle residensane som hengte seg paa, og saa gjekk vi i stillheit opp til fotballbana. Veldig spesiell stemning. Paa fotballbana forklarte noken andreklassinga litt meir om marsjen og koffor vi gjor det, og saa sa dei to gutane noke kvar. Det var utrulig trist, og ej trur alle synst veldig synd paa dei. Men dei takla det veldig bra synst ej, dei sa dei haapte at dei med ditta hadde gjort oss en tjeneste, at vi ikkje kom til aa gjere det samme, at vi tek vare paa muligheiten vi he her og at kanskje ditte kan vere med paa aa skape enda bedre samhold for oss. Etter det satt vi i en stor sirkel, etterkvart i moerke ettersom vinden slukka lysa vaare, og dei som ville kunne sei noke. Det var virkelig fint, og utrulig trist paa samme tid. Veldig mange, baade forste- og andreklassinga, hadde noke dei ville sei, til gutane eller heile skulen, og heile greia varte til naermare midnatt. Ej syns det var veldig bra at vi gjorde ditta, ej trur det gjor inntrykk paa alle, det gjor iallefall eit veldig stort inntrykk paa meg.
Susanne (UWC Costa Rica 0911)
