Som alle mine norske med-UWCere har jeg gått den siste tiden og gledet meg. Mens alle venner er tilbake på skolebenken, sitter jeg hjemme med kofferten klar – spent, nervøs, og ikke minst gleder seg til det som venter.
Det har vært en lang prosess, og eventyret har ennå så vidt begynt. Allerede føler jeg å ha erfart mye følelsesmessig. Først var det innkalling til intervju, deretter kom brevet før påske. Like etter kom introhelgen, og da gikk det virkelig opp for meg hva alle sammen står ovenfor. Jeg skriver selvfølgelig bare på min egen vegne, men jeg kan ikke forestille meg noe annet enn at dette må være den mest spennende og utfordrende opplevelsen som noen gang venter. Å møte mennesker fra hele verden kommer absolutt til å gjøre stort inntrykk, og uten tvil forandre perspektiver. Jeg føler meg veldig priviligert, men er forberedt på at det hele ikke skal være en dans på roser.
IB er et svært krevende pensum som vil – ved siden av venner, famile, nasjonal komiteen og skolen – forvente at man gjør sitt beste. Og det burde vi absolutt. Men jeg tror det viktig at vi ikke glemmer å følge de drømmene og ambisjonene vi hadde i begynnelsen, samtidig som vi alle strekker oss fremover med planene vi har for resten av livet. Hvorfor vi egentlig valgte UWC; for min del var det å være en del av UWC filosofien, utfordringen ved å mestre det livet som UWC tilbyr – fysisk, psykisk og alt som måtte være.
Så alle forventninger til side, det er kun 9 dager før avreisen til Wales – nå er jeg klar for å bare omfavne det hele. Lykke til alle sammen!
Diana Huynh, ACUWC ’09-‘11
