Aurora Eide, Pearson College UWC ’17
Hvordan var det å være russ på UWC?
Å være russ på UWC var nok en veldig annerledes opplevelse enn for vennene mine hjemme i Norge, men det ble likevel en opplevelse jeg aldri ville vært foruten. Jeg husker den tiden da jeg selv nettopp hadde fått tilbudt plass ved Pearson UWC og jeg fortalte det til de norske vennene mine. To år skulle jeg bort. To år i Canada. Men da går du jo glipp av russetiden! var det mange som fortalte meg. Du får ikke vært russ! Det er kanskje sant at jeg gikk glipp av den ”tradisjonelle” russetiden hjemme i Norge, hvor festing, drikking og russeknuter står høyt på agendaen. Men russ fikk jeg vært likevel, på en helt spesiell og (etter min mening) mye bedre måte.
I Norge er mai russetid, mens på alle UWC skoler rundt om i verden er mai tiden for andreåringene sine avsluttende IB eksamener. Dette satte et sterkt preg på atmosfæren de siste ukene på UWC, for det ble mye pugging, stress og søvnløse netter. Midt oppi alt dette ble det viktig for meg med avlastning fra arbeidet, og det fant jeg ofte i form av det vi kalte ”Norwegian bondings” sammen med de tre andre norske på Pearson. Det kunne være å lage vafler eller risengrynsgrøt, eller rett og slett bare slå av en prat på norsk. I begynnelsen av mai fant vi fram vår norske ”passdown” (en boks med alt som norsk er oppi). Der var det en russebukse som har gått nedover i generasjoner og som hvert år ble brukt av de to norske andreåringene under eksamensperioden. Russeluer var der også, og under min første IB eksamen var jeg fullt russ! Det var moro å få vise seg fram i tradisjonsrike klær og norske farger, og det hendte mer enn en gang at jeg måtte forklare den unikt norske tradisjonen om russefeiring.
Har skolen din noen tradisjoner i forbindelse med russetiden?
17. mai ble en innholdsrik dag i Canada. Med russebuksa som min ”lucky charm” skrev jeg min an siste IB eksamen i filosofi, og etterpå var det tid for tog og flaggheising! Bærende på et svært norske flagg mellom oss gikk vi fire norske rundt på hele campus og sang ”Ja vi elsker”. På Pearson har vi 17. mai tradisjon om å heise norskeflagget på campus. I førsteåret mitt heiste vi flagget i seilbåtene, og i andreåret kapret vi skolen sin flaggstang. Det ble en emosjonell dag med nedrekking av den norske passdownen til våre førsteåringer, og selvfølgelig spiste vi mange vafler.
Russetiden min endte ikke 17. mai som den gjør for folk hjemme i Norge. På Pearson endte det 18. mai, 
for da skrev vi vår siste IB eksamen og hadde graduation etterpå. Graduation på Pearson består av å gjøre et dramatisk ”bay jump” – altså et hopp uti vannet fra skolens brygge mens alle ser på og heier! Jeg og min co-year bestemte oss for å lage litt norsk show. Jeg tror nemlig aldri jeg før har følt meg så norsk som da jeg gikk nedover brygga foran hele skolen iført russebukse, russelue og med norskeflagget som en kappe flagrende bak. Vi vinket som kongelige mens ”Ja vi elsker” spilte på anlegget også hoppa vi i havet. Det var utrolig moro!
Når du ser tilbake på den siste måneden av UWC, hva savner du mest?
Den siste måneden på Pearson var en intens opplevelse, fylt med alt fra stress, frustrasjon og sorg til gleder, latter og fantastiske minner. Det jeg husker og savner mest fra denne tiden i fjor var samholdet og støtten elever i mellom. Tross eksamenspresset følte jeg at det beste i folk kom fram, for alle var klar over at tiden vi hadde sammen var knapp. Vi nøt solskinnsdager ute, eventyr i skogen midt på natten, sang sanger sammen ved sprakende bål, og tilbrakte sene kvelder i dype samtaler ved peisen i oppholdsrommet… Det er de gode minnene, de kjærlige ordene, de varme klemmene og de sterke vennskapene som sitter igjen når jeg nå tenker tilbake. UWC var så utrolig verdt det, og jeg ville gjort det om igjen uten å nøle.
HP Jacobsen, UWC-USA ’17
Hvordan var det å være russ på UWC?
Det var egentlig kjempeartig. Jeg og en annen nordman som ble uteksaminert i 2017 bestilte russeluer, mens den tredje nordmannen hadde allerede fått en som «pass-down». Så inviterte vi de andre skandinaverne til å utføre de originale russeknutene (selvfølgelig var det noen vi ikke gjorde) før 17. mai.
Har skolen din noen tradisjoner i forbindelse med russetiden?
UWC-USA har såvidt jeg vet ikke hatt noe særlig til tradisjonell forbindelse med norsk russetid. Dette var noe nytt som vi prøvde å introdusere til resten av skolen, som så ut til å bli svært positivt mottatt av lærere og elever.
Når du ser tilbake på den siste måneden av UWC, hva savner du mest?
Det jeg savner mest fra den siste måneden av UWC er nok de tradisjonene vi hadde som samlet alle studentene sammen. MB vs Chum dance-off, Expressions og 2nd year dinner er et lite utvalg disse tradisjonene. Det var ved disse anledningene der jeg personlig kunne se hvilket samfunn vi som helhet hadde klart å etablere over tid. Det var ved disse samlingene hvor jeg følte at UWC var på sitt aller beste.
Robin Stokke, UWC Red Cross Nordic ’17
Hvordan var det å være russ på UWC?
Å være russ på UWC er noe helt unikt. Å få dele en slik tradisjon med mennesker fra hele verden er det artigste. Naturligvis ble russetiden vår noe ulikt de fleste andres, da alkohol ikke er tillatt på campus. På tross av dette synes jeg vi greide å trekke fram det beste med russetiden og hadde det fantastisk gøy.
Har skolen din noen tradisjoner i forbindelse med russetiden?
Før russetiden startet laget vi i russestyret ei omfattende liste av russeknuter skreddersydd for russ på UWCRCN, blant annet å spille Twister i kantina midt under middag, å pole-danse på flaggstangen utenfor skolens administrasjon og å delta på ‘flashmob’ i skolens kantine i lunsjpausen. I tillegg tok vi med mange av de klassiske knutene, som å spise 2 liter is i løpet av en skoletime og å sitte under pulten en hel skoletime.
Det særegne med å være russ på RCN er å dele tradisjonen med andre. Ofte deltar de fleste nordmennene, men å få med venner og kjente fra andre land til å delta er det aller artigste. Som nordmann har du mulighet til å spre det å være russ med andre som aldri før har hørt om russ, og få med flest mulig på feiringen.
Når du ser tilbake på den siste måneden av UWC, hva savner du mest?
Den siste måneden på UWC er hektisk, med mange eksamener og tusenvis av ord man skulle gjerne ha delt med de rundt seg før det er for sent. For å ta hensyn til dette pleier »Flekkerussen» å ta russetiden litt tidlig, slik at vi skal rekke å være russ før eksamene starter. Hvis jeg skal trekke fram en ting fra UWC er det vennene man får gjennom UWC. Jeg tror ikke det går an å knytte sterkere bånd enn de man får med romkamerater og venner som man bor sammen med på en så liten, intim sted. «Venner for livet» begynner ikke engang å beskrive båndene man knytter.
