Elevblogg

Prosjektuke på UWC Dilijan

2. november 2017 • Gaute Øien Tollan

Noe som skiller UWC fra mange andre IB-skoler er at skolene setter av minst en uke i året der elevene tar fri fra alt det akademiske og bidrar med noe positivt til lokalsamfunnet. Noen UWC-skoler ligger vanskelig til og elevene lever i en slags boble – denne brytes i prosjektuken. Prosjektukene gir også elevene veldige gode muligheter til å utforske kulturen i landet, utfordre seg fysisk og utvikle nye personlige ferdigheter.

Hvilke typer prosjektuker skolene tilbyr varier fra skole til skole, og her i Armenia har vi et vidt utvalg av prosjektuker: Noen prosjektuker fokuserer på fysiske aktiviteter som seiling, turgåing og grottegraving. I tillegg har vi prosjekter som skal hjelpe lokalbefolkningen, som The Fuller House Project (der elevene bygger hus for lokalbefolkningen), Rhizone (der elevene lager og selger miljøvennlige vesker) og mitt prosjekt, The Stray Dog Project (der vi tar vare på hjemløse hunder). Prosjektet som fokuserer mest på dialog med lokalbefolkningen er Humans of Armenia, der elevene skriver ned historiene til lokalbefolkningen i Nord-Armenia. Befolkningen har vært veldig sterkt påvirket av både Russland og Tyrkia de siste 100 årene, og mange – spesielt blant den eldre delen av befolkningen – forteller veldig sterke historier.

The Stray Dog Project

Armenia har veldig mange løshunder og befolkningen ser på dem som en plage. I Norge tenker vi på hunder som husdyr og de fleste har et hjem, men i Armenia er løshunder et stort problem og mange ser på dem som vi ville sett på mus og rotter. En veldig stor del av lokalbefolkningen er også redd for hunder og unngår all kontakt med dem. Dette synet på hunder har eksistert gjennom flere generasjoner og ett av målene våre var å moderere synet på løshunder, spesielt hos barn og tenåringer.

Prosjektet vårt startet her i Dilijan med en spørreundersøkelse for å lære mer om hvordan lokalbefolkningen ser på hunder og hva de ikke liker med dem. Senere dro vi til hovedstaden i Armenia – Yerevan – hvor vi først besøkte et kvinnelig fengsel hvor de tar inn løshunder og bruker dem i rehabilitering av fanger. Det var fantastisk inspirerende å høre historiene til de innsatte – de fleste av hundene var livredde for mennesker og hadde lært seg selv å være aggressive mot andre hunder, men etter at de er kommet inn i fengselet kommer de løpende mot folk og setter pris på menneskelig kontakt.

I helgen dro vi til en annen, enorm kennel hvor de tok inn hunder og gav dem vaksinasjoner, mat, vann og eventuelle nødvendige operasjoner, og kastrerte dem. Eieren av kennelen hadde tatt opp et lån på 2 millioner dram (20 000 kroner) for å finansiere kennelen, en veldig høy sum for armenere. Hun fortalte at de for det meste arbeidet med de syke og mest trengende hundene siden det er altfor mange løshunder til å ta inn alle. Dermed var det veldig mange eldre hunder i kennelen – de ble som regel levende i kennelen hele livet ettersom de fleste som ville adoptere hunder ville ha valper. Selv om de med glede adopterte bort hunder foretrakk hun å beholde hundene i kennelen etter å ha erfart at mange som adopterer hunder angrer og setter dem ut på gaten igjen.

Fram til prosjektuken bestod UWC-opplevelsen min for det meste av å tilpasse meg det nye livet og IB-systemet, og det var først i prosjektuken at jeg virkelig følte at jeg gjorde en forskjell og oppfylte UWC-idealene – ikke bare ved å hjelpe lokalbefolkningen, men ved å få lære om en helt annen virkelighet enn den jeg selv var vant med. Selv synes jeg at min prosjektuke var veldig givende og uken endret mitt syn på Armenia og armenere etter å ha sett så mange godhjertede mennesker hjelpe dyr som ellers ville ha hatt et veldig vanskelig liv.