Klokken er syv, det er mørkt og jeg sitter utenfor IT-senteret og kjemper med internettet for å prøve å få til å skype med en venninne hjemmefra. Det tar en halvtime. Når jeg endelig har fått nettet til å funke er jeg allerede iskald til tross for ullgenser, skjerf og ullsokker. Den første kommentaren jeg får fra venninnen min, som sitter ute i den lyse norske sommerkvelden i t-skjorte, er: ”Men flyttet ikke du til Afrika da?”
Jeg hører dem ofte, alle stereotypiene om ”Afrika”. Det er varmt her til enhver tid, vi henter vann i brønnen og bor i leirehus. Det er faktisk ikke en overdrivelse – folk har spurt meg om det er sant at det er minusgrader om natten i ørkenen og om hvordan jeg tør å campe i et land med løver. Til det må jeg svare at jeg bor på et fjell i et frodig land og aldri har sett ørkenen, og at den eneste gangen jeg har sett en løve var i Kruger nasjonalpark på ferie med familien min i fjor. De går like lite rundt overalt her som isbjørner gjør i Norge.
Da jeg dro ned hit hadde jeg lignende tanker selv. Jeg forventet riktignok ikke å se giraffer på bilturen på vei opp til skolen, men jeg lurte også på om jeg måtte ta med meg tamponger ned eller om de hadde det her. Venninnen min fra Storbritannia hadde med seg fire flasker sjampo fordi hun var usikker på om hun kom til å finne det i butikkene. Og ingen av oss trodde at vi kom til å få bruk for ullgensere hjemmefra, så de tok vi ikke med.
Waterford Kamhlaba UWCSA
Noe av det UWC gir deg sjansen til er å få stereotypiene dine motbevist, og det er et fantastisk privilegium – men det er tøft. Det er ikke gøy å automatisk bli sett på som rasist fordi du er hvit – og det skjer. Det er ikke gøy å innse at du har vært nettopp ett av de menneskene som ser Afrika som det det blir fremstilt som i mediene. Det er ikke gøy å gråte seg i søvn om kvelden fordi landet du er i er så ufattelig, ufattelig forskjellig fra Norge. Det er ikke (alltid) gøy å være en minoritet. Det er ikke gøy – men det er lærerikt.
Det viktigste jeg har lært er at jeg ikke kan fortelle deg om Afrika. Jeg vet ikke mer om Uganda enn det venninnen min derfra kan fortelle. Jeg har fortsatt ikke sett ørkenen. Jeg har ikke klappet en løve. Og jeg kjenner ikke kompisen din i Ghana.
Jeg kan fortelle deg om Swaziland. Jeg kan fortelle deg om en eneveldig konge, engelskklasserom der læreren smugler inn en minivifteovn fordi det er så kaldt i vintermånedene, å alltid måtte forklare hvilken klasse du går i tre ganger fordi skoleåret ditt er opp ned, å ikke skjønne et kløyva ord av det som blir sagt rundt deg i byen, å ikke bli forstått når du sier at du drikker kaffen din svart fordi det å drikke kaffe uten melk er et ukjent fenomen, å føle at det burde være jul fordi det er så kaldt men innse at det er juli, og å hver dag se urettferdigheten som eksisterer i verden rundt deg. Jeg forteller gjerne om alt det.
Landskap i Swaziland
Men resten av Afrika? Om det får du spørre noen andre.
