Jeg elsker det. Når man bare kjenner en skikkelig god følelse spre seg fra rett under brystkassen, oppover og utover. Å holde på denne følelsen til den kommer ut til fingertuppene og hårrøttene. Det er lykke. Denne følelsen, lykke om man vil, beruser meg i skrivende øyeblikk. En helt rasjonel lykke, som på samme tid er ganske irrasjonel.
Irrasjonel fordi jeg befinner meg evigheter fra både min fantastiske kjæreste, min familie, mitt hjem, havet, fjellene. Rasjonel fordi jeg sitter her med mine to kanskje beste venner; i Mostar. Egentlig, bare glem den irrasjonelle delen. Dette er ren og skjær lykke. Jeg er tilbake i Mostar, byen hvor kulturer kræsjer, byen hvor jeg lever, hvor mine venner lever. Den delte byen. Byen hvor egentlig bare elever av UWC krysser den travle gaten som skiller de to sidene. I disse dager er dette et meget tydelig skille.
Den muslimske siden er i skrivende øyeblikk relativt sovende (i en nordmanns øyne). Ramadan herjer. På den katolske siden går livet som normalt. Skillet er tydelig og brutalt, mest fordi skillet er så klart. Alt blir annerledes i løpet av noen stakkars meter. Arkitekturen, barene, grafittien, kioskene, avisene, øllet. Tilogmed kulehullene virker annerledes på de høye blokkene som på sine egne måter preger den katolske kroatiske siden.
Dette, mitt andre år, skal jeg tilbringe på motsatt side av hvor forrige skoleår ble tilbrakt. Etter ett skoleår blant bønnerop og velez supportere (den muslimsk bosniske sidens fotballlag), skal jeg nå oppholde meg blant ihugga zrinskjifans (den rivaliserende fotballklubben). Det å bytte residens er sundt. Spesiellt siden mine naboer også ble flyttet fra Musala til Susac (uttal sushats), fra residens til residens. Forandring fryder. Livet fryder i disse dager.
Med friske førsteåringer er det også noe nytt her i denne delte byen. Noen nye impulser. Jeg gleder meg til dette året. Det finns ingen grenser for min optimisme. Dette blir ett fantastisk år. Misforstå meg rett, Mostar er ikke bare helt fantastisk. Byen har har sine problemer, som jeg har intensjoner å skrive om når tiden er mer passende.
Tenkte at mine tanker angående UWC in Mostar vil være nyttige for framtidie søkere, og coyears som vil vite hva som skjer andre steder i verden. Forhåpentligvis sender Norge noen elever neste år. Vi trenger fler skandinaver her. Men grunnet noen finansielle utfordringer er ingen andre Norske her enn megselv i år. Neste skoleår derimot…
Elskverdig hilsen,
Bjørnar Sandberg
