Gaute og Tiril som pionerer i Tyskland på UWC Robert Bosch

HÆ?! Er det en skole i Tyskland?!  Det var begges reaksjon da vi fikk brevet om at vi hadde kommet inn. Vi ante ingenting.  På UWC Norge sine hjemmesider sto det ingenting. På Google-maps var det ingenting. Av bilder, var det ingenting. Eller jo, vi fant noen bilder av en byggeplass, men det var vanskelig å tolke og se for seg hva som skulle være hjemmet vårt de to kommende årene.  Uansett, vi pakket koffertene og bega oss ut på det som ikke var den lengste ferden sett i UWC-perspektiv, men kanskje en av de mest uforutsigbare. Vi ble uansett geleidet til campus, eller det som skulle bli en campus, men som på den tiden så mer ut som Torre de David i Venezuela – et uendelig byggeprosjekt.

Byggearbeiderne hadde jobbet hele natten for å prøve å få husene våre ferdige. Dessverre var dusjene kalde, privatlivet var minimalt uten skillevegger på doene og dusjene, selve skolebygningen var det strengt forbudt å gå inn i på grunn av fare for eget liv og helse, kantina var heller ikke ferdig så vi fikk matpakke med brødskive til middag den første måneden i en bærepose. Ja du, hver dag var en overraskelse.

Vi ble flinke til å ta ting med en klype salt. Hver dag kom noe nytt på plass, og hver dag ble vårt samhold, UWC-spiriten og våre levetilstander en smule forbedret. For i mens kontraksjonen gikk sin gang, var vår oppgave å lage dette UWC-miljøet vi alle hadde hørt så mye om (men som til tider kunne virke som en mer vag filosofi).  Heldigvis hadde skolen selvfølgelig tenkt på dette: vi hadde FSAs. Hva forkortelsen betyr, vet ingen fortsatt den dag i dag, men hvem de var, det skjønte vi fort. FSAs var seks nylig uteksaminerte UWC-elever fra Pearson, Mostar, Atlantic, Maastricht og USA. Friåret deres gikk med på å bo på skolen med oss, hjelpe til med alt fra organisering til supre UWC-ideer til hjelp med uforståelig IB og prosjekt-uker. Disse seks supre personene var essensielle for å legge til rette grunnsteinene i det som har en lang fremtid som en UWC-skole.

FSAs

Etter en stund kunne vi flytte inn i klosteret, som er vår skolebygging. Dette var etter fem (hvem husker hvor mange?) store åpningsseremonier. Det må jo understreker at det innebar mye gøy med god mat, drikke og fargerike flagg og kostymer. Vi har også vært masse i alle ulike typer media og hatt omvisninger på skolen for ”turister” to ganger i uka, så livet som kjendis/utstillingsdyr har jo blitt hverdagslig. Neida. Litt. 

Båndene ble knyttet særdeles fort og det tok ikke lang tid før man følte at det var et helt nytt samfunn som dannet seg i klosterveggene, i dusjmøtene, ved check-in, i kantina og i timene. Store diskusjoner begynte å ta sted; hvordan skulle vi være miljøvennlige? LGBT rettigheter? Hva er ”hjemme”? Hvordan skal vi som studenter ”bestemme”? Skal vi ha Nutella i kantina? Er GMO bra? Skal det bare bli servert vegetarisk i kantina?

Kort oppsummert har dette året vært en utrolig spennende reise på en berg og dalbane i konstruksjon. Ikke rart at årboka ble kaldt ”Work in progress”, men HEY, vi har årbok! Neste år blir enda en ny erfaring, ettersom skolen aldri før har hatt 200 elever og heller ikke tatt i mot førsteåringer med andreåring på plass. Det blir spennende med nye kulturer, mennesker, vennskap, synspunkter og initiativ. Vi gleder oss til et nytt år, da det var veldig trist og følelsesladet å ta avskjed for sommerferien. Heldigvis hadde vi ikke hadde så mange å si farvel til for godt, men bare ” Ha en fin sommer, vi sees snart!” Det må være kanskje være den beste delen ved å være på en ny skole – å ikke si ha det.

Å være pioner er veldig greit!