Elevblogg

Et år på UWC Adriatic

7. mai 2018 • Tiril Flatebø

Bølgene slår mot klippene som står bratt ned i Adriaterhavet. Det er enda april, men det asurblå havet glitrer av solskinn. Flere og flere kajakker fyller havet og jeg kan nesten lukte saltvannet der jeg står utenfor kantina etter en lang skoledag.

Mitt første år ved UWC Adriatic går mot slutten. Samtidig som solen har kommet frem har eksamensperioden kommet for andreåringene mine. Det er på en aller annen måte så tydelig når jeg ser de sitte fra morgen til kveld med matte og filosofi at de ikke skal være her neste år. En syklus er i ferd med å fullføres.

Mitt første år har brakt med seg så mye at det er vanskelig å sette ord på. Jeg har sett så mange solnedganger over havet at jeg har mistet tellingen for lengst, jeg har lært å finne lykke i å drikke te på rommet til venninnen min til alle døgnets tider og jeg har stått med tårer i øynene og følt at hele verden var mot meg. Middagene mine har vært fylt med latter, høylytte diskusjoner og samtaler som har vart så lenge at vi fortsatt satt der da kantinepersonalet dro.

I denne lille landsbyen ved havet har jeg funnet mennesker som er så fantastiske at jeg ikke en gang vil prøve å beskrive dem. Jeg vet ikke lengre om jeg kan leve uten kaffen som vi drikker i pausen mellom timene våre eller hva jeg skulle gjort hvis jeg aldri oppdaget italiensk musikk. Hvordan skal jeg dra hjem til et sted der jeg ikke kan si ”ciao” til alle jeg ser og sove helt alene i et rom, uten romkameratene mine?

Jeg skulle ønske jeg kunne stoppe tiden og at jeg kunne blitt her for alltid, akkurat sånn som det er her nå – i aprilsola ved Adriaterhavet med mennesker jeg ikke har ord for å beskrive. Men, på samme måte som jeg ikke kan stoppe bølgene fra å slå inn mot klippene, kan jeg ikke stoppe tiden.  

Slutten av mai kommer til å komme. Første året mitt kommer til å ta slutt, men i August kommer jeg til å sette meg på et fly igjen i retning dette stedet som jeg elsker så høyt.

Jeg har ikke dratt enda, men jeg gleder meg allerede til å komme tilbake. Da skal jeg og vennene mine løpe ned til havet igjen, hoppe fra klippene. Havet kommer til å gi oss saltvannshår, steinene kommer til å kutte leggene våre og sola kommer til å skinne sterkere enn noen gang.