Om det er lett? Nei.
Om det er slitsomt? Ja.
Skulle du av og til ønske at du kunne henge med venner hjemme i ditt eget hus og velge selv når du vil være omgitt av andre? Ja.
Har du til tider hjemmelengsel? Absolutt.
Angrer du? Nei!
En søker fra dette årets kull spurte meg i dag om han skulle takke ja til plassen på UWC, om det var virkelig verdt det å reise vekk fra familie og venner og vite at du ikke skal bo hjemme, HJEMME på to år? For meg så var det et vanskelig spørsmål å svare på. Skal jeg si at det er sol og blå skyer hele veien, slik at han drar med et drømmeaktig bilde før han møter realiteten på skolen? Nei, jeg sa det som det er. (For meg) er det hardt arbeid, lite søvn og lite privatliv. Og til tider lengter jeg hjem.
Men det er bare en brøkdel av det hele, de positive erfaringene jeg har fått så langt gjennom mitt første år på Atlantic College veier opp 1000 ganger for det negative. Jeg forventet en drømmeverden hvor dorm livet var hvor vi alle ble BFFs første dagen vi møtes, og at arbeid kun var noe vi snakket om, og ikke gjorde. Realiteten er annerledes. Man må lære seg å akseptere andres personligheter og væremåter, takle skolepress hvor det (nesten) alltid er noen som gjør det hakket bedre enn deg, og at man ikke lengre er under mammas og pappas trygge vinger. Før jeg kom på UWC trodde jeg at jeg eide verden, jeg hadde jo sett og opplevd alt som var, og jeg var klar for å være selvstendig. Etter å ha vært på Atlantic College i snart 8 måneder, så har jeg skjønt at det handler ikke om å kunne mest, ha reist til flest land eller å få de beste karakterene. Det handler om å utvikle den man er til sitt største potensiale, og finne ut av hvem man virkelig er. Selv har jeg et år igjen, men jeg er et stort og godt skritt på vei til å finne ut av hvem jeg er. Det er kun gjennom at jeg utfordret meg selv, tok et gigantisk hopp utenfor min komfort sone, og reiste til en UWC skole, langt vekke fra hjemme.
Så, som jeg sa til han: Jeg hadde angret om jeg ikke takket nei. Hva er ikke sjanser for?
