Så har jeg æren av å skrive det første blogginnlegget fra Hong Kong, Li Po Chun UWC! Det er masse å fortelle, men denne gangen skal jeg bare skrive litt om China Week. En uke i slutten av oktober reiser førsteåringene i grupper til forskjellige prosjekter rundt om i Kina. Man kan reise til Guizhou for å bygge medisinsk klinikker, til She tribe for å lære bort engelsk, til JIA Leprosy village for å hjelpe spedalske, eller til Sichuan for å hjelpe ofre fra jordskjelvet, bare for å nevne noen. Selv valgte jeg Yao Tribe B, noe som innebærer at vi skulle reise til en barneskole i Liannan, Guangdong, Kina, for å lære barn fr 4 til 11 år engelsk.
Kvinne fra Yao Tribe.
Det var ikke bare møtet med barna som gjorde et dypt inntrykk på meg, også Kina satte sine spor. Å få komme så nært inn på folk, se hvor de bor, hva de gjør, møte barn som ikke vet hvor foreldrene er, bare at de ikke har vært hjemme på en lang stund; å se mennesker så glade som har så lite, å få møte en liten jente som deler sengen sin med sine fire søsken; det er det å komme så nært inn på disse tingene som er overveldende. Jeg visste jo at det eksisterte, en helt annen ting er å faktisk være der.
Jordyn fra USA.
Morgentrim.
Det var til tider fryktelig frustrerende å lære barna engelsk. Én ting var å være sammen med primary 1, 2 og kindergarden kids; en HELT annen opplevelse var det å forsøke å kontrollere primary 4, lære dem noe og samtidig holde på oppmerksomheten deres. Jeg fikk mest ut av å være sammen med de minste barna, det merket jeg veldig godt. En underlig ting jeg merket var at de barna kunne være barn hvor som helst i verden, tror jeg, før de er blitt utsatt for all mulig påvirkning, manipulasjon og egoisme. De var tillitsfulle, bare vi løftet dem opp og svingte dem rundt var det nok for dem.
Vi besøkte også en Kung Fu-skole.
Til sist et bilde fra feiringen av Eid av skolens muslimer; her er min roomie fra Bangladesh, Navin, i ferd med å male henna på folk mot betaling for å samle inn penger til en skole i Bangladesh for underpriviligerte barn.
China Week har vært en utrolig opplevelse, og har bidratt i stor grad til å sy sammen de første månedene mine her. Jeg merker at det virkelig føles som hjemme nå, LPC, campus, block 3, alle menneskene jeg omgir meg med hver dag… Hverdagslivet her er hektisk, det akademiske er krevende og det er CAS-aktiviteter og alt mulig som må gjøres. China Week var et pust i hverdagen, og det var herlig å bare kunne tenke på å ha det gøy en hel uke. Her føler jeg allikevel at ting faller på plass.
En liten ting til slutt som jeg tror mange lurer på: det gjelder det akademiske presset og nivået her i LPC. Saken er den at 40% av elevene er fra Hong Kong, og det er mange som søker hvert år, ettersom det er en ekstremt god skole akademisk sett, og det er jevnt over meget gode karakterer. Dermed er det høye krav for å komme inn for elever fra Hong Kong, og det gir et spesielt press til å prestere. Allikevel merker jeg at, som Martin sa, det kommer helt an på deg selv. Hvis du vil til et Ivy League universitet må du jobbe fryktelig hardt, det er slik det er, men om du, som jeg, kom for opplevelsen, menneskene, alt du kan lære fra å være her som ikke bare er det akademiske, så gjør du det. Det viktigste er å måle deg opp mot deg selv, ikke mot alle andre.
TIL SLUTT, TIL ALLE FREMTIDIGE SØKERE DER UTE:
BARE GJØR DET!
Johanne M. Aa. Laache,
Li Po Chun UWC of Hong Kong, Class of 2011
