Arne Egil Tønset gikk på Atlantic College fra 1976 til 78. Han er 58 år, bor i Tromsø og jobber i NRK Finnmark i Kirkenes. Han har en samboer og en sønn på 14 år.
Kan du fortelle litt kort om bakgrunnen din? Hvor vokste du opp? Hva gjør du nå?
Jeg kommer opprinnelig fra Røros hvor jeg vokste opp på et lite småbruk med samfunnsengasjerte foreldre, velfylte bokhyller og mange aviser. Det var barndomsparadiset og, kanskje paradoksalt nok, stedet hvor jeg forsto at verden var enormt stor og måtte utforskes. I 1975 leste jeg en artikkel om Atlantic College i den norske utgaven av Reader’s Digest. Og jeg bestemte meg umiddelbart. Dit skulle jeg! Så enkel var den avgjørelsen. Året etter søkte jeg og kom inn, naturligvis med skrekkblanda fryd. Så ble det altså United World College of the Atlantic fra 1976 til 78. Og jeg var det lykkeligste menneske i verden.
Hva har UWC betydd for deg?
Alt. Så enkelt og så komplekst. UWC la grunnlaget for hele mitt voksne liv og de holdningene jeg har båret med meg siden. Det la grunnlaget for en nysgjerrighet på verden, andre mennesker og kulturer, som også ble helt avgjørende for yrkesvalget mitt, journalistikken. Jeg tok aldri noen journalistutdanning, for på den tida sto jobbene i kø i vår bransje, og samme året som jeg gikk ut fra AC hadde jeg mine første artikler på trykk i lokalavisa på Røros. Siden gikk det slag i slag med diverse journalistjobber, både som frilanser og som ansatt i aviser og NRK. Russland og Sovjetunionen hadde fascinert meg sterkt helt siden tenåra, og i midten av 80-åra dro jeg til Sovjetunionen for første gang på jobb. Det ble en skjebnereise. Det var som et virus som satte seg fast og som hittil har vært uhelbredelig, heldigvis. Som medarbeider i NRK Finnmark ble det mange turer til Russland i 80- og 90-åra, bare avbrutt av noen år på Lillehammer rundt omkring OL i 1994. Jeg fikk den første tilknytninga til NRKs utenriksredaksjon mot slutten av 90-åra, og i 2003 dro jeg til Moskva som NRKs Russlands-korrespondent. Det ble noen minnerike og begivenhetsrike år der i tida hvor Vladimir Putin begynte å befeste sin maktbase. Levestandarden for folk flest økte raskt etter mange år med nokså ville og uforutsigbare tilstander. Men det var også år med noen grusomme terroraksjoner. Etter Moskva-oppholdet har jeg vært frilanser i mange år, med jevn kontakt med NRK. Jeg har skrevet et par bøker og driver med den tredje nå, samtidig som jeg er tilbake i fast jobb ved NRKs lokalkontor i Kirkenes, midt i blinken for en som ønsker å jobbe med Russland. Men siden Tromsø er en slik fantastisk by, har jeg valgt å bli langpendler til og fra familien der.
Hvordan var tiden din på UWC? Er det noen episoder du husker spesielt godt?
Tida på Atlantic College var en sammenhengende rekke utfordringer for en som i utgangspunktet var ganske stille og beskjeden av seg. Jeg laga vel ikke så mye bråk der heller, men jeg fikk i hvert fall en sjøltillit som gjorde meg ganske trygg på de valgene jeg gjorde i ettertid. På AC var det en selvfølge at hele verden var samla, og denne selvfølgeligheten ga meg en ballast som fortalte meg at alle er mennesker av kjøtt og blod og ikke en salgs karikerte objekter i en verden som ofte framstilles i svarthvitt med svært få nyanser. Som journalist har jeg nettopp fått anledning til å levendegjøre både konflikter og varm sameksistens mellom mennesker. Uten AC i bagasjen ville det vært en langt mer krevende jobb, uten den nødvendige ryggmargsfølelsen. Noe av det mest verdifulle UWC lærte meg var nok likevel å ikke gi opp sjøl om ting er vanskelige. De fysiske og mentale utfordringene på skolen var så utrolig godt tima til alderen vår. Vi var lettpåvirkelige, ja, men miljøskadd ble jeg i hvert fall ikke. Tvert imot. Av helt konkrete ting ved livet på AC, vil jeg nok si at norsktimene med Ivar Lund Mathisen var helt spesielle opplevelser. Hans unike formidlingsevne og entusiasme for faget sitt satte spor. I tillegg kommer sjølsagt alle vennskapene som etter hvert strakte seg inn i voksenlivet mitt. De er der fortsatt etter førti år, og de forsvinner aldri. Årskullet vårt har for øvrig hatt noen fantastiske reunions de siste åra, med stadig økende deltakelse. Vi fant ut at vi var for gamle til å ta sjansen på å møtes bare hvert tiende år på AC.
Har du noen tanker rundt hvilken rolle UWC bør ha i dagens samfunn?
Noen vil nok hevde at UWC begynner å bli utdatert i en verden som blir mindre og mindre og hvor migrasjon og elektronisk kommunikasjon preger alt vi gjør. Jeg er sterkt uenig i en slik påstand. Jeg syns faktisk UWC har klart å tilpasse seg sin rolle som fredsskaper på imponerende vis. For det er fredsskaping det handler om. Det var det da skolene ble skapt, og det er det mer enn noen gang i dag. Denne selvfølgeligheten i at unge mennesker må møtes for å lære og ta utdanning sammen, er helt grunnleggende hvis vi skal skape forståelse. Og UWC har vist at dette ikke bare er en festtale. Utdanning i seg sjøl er trolig den aller viktigste grunnpilaren i fredsskaping. Uten bevissthet og kunnskap om hva som skjer rundt oss, får vi ikke gjort stort.
Hvilke tips eller råd vil du gi til nye eller nåværende UWC-elever?
Ta imot det som møter dere ved UWC med åpent sinn og åpne armer. Kjenn på det der og da, nyt det, tenkt over det og ta alt med dere videre i livet. Dere kommer til å kunne høste av det så lenge dere lever.
Alle foto: Ksenia Novikova, NRK Finnmark