Hei! Jeg er Anders. Født og oppvokst i Molde, rosenes by. Jeg tror det samme gjelder alle mine forfedre helt tilbake til da ostehøvelen ble funnet opp. Før UWC hadde jeg aldri vært utenfor Europa. Kun Norge, Sverige, Danmark, samt norske feriekolonier i Spania. Sykt mange venner fra UWC var kosmopolitter, halvt den ene nasjonaliteten og kvart den andre, oppvokst i 10 land osv.
Det var nok rart for alle å komme til UWC første gang, men for meg var det helt Narnia.
Hvilket UWC gikk du på og når?
Li Po Chun i Hong Kong, fra 2017 til 2019.
Hva var hovedgrunnen til at du søkte på UWC?
Jeg hevdet alltid at hovedgrunnen var det at jeg ville bli kjent med nye kulturer. Det ærlige svaret var nok egentlig mer egoistisk. Jeg følte meg begrenset av lille Norge, og enda mindre Molde. Jeg fikk det for meg at jeg måtte ut dersom jeg skulle komme inn på de sykeste universitetene og ha de sykeste jobbene. Alt i løpet av den første uken innså jeg at UWC var så uendelig mye mer enn et statusjag.
Hvordan var tiden din på UWC? Er det noen episoder du husker spesielt godt?
Det er utallige! Bare første semesteret hadde jeg dype samtaler på tak av skyskrapere, mindre dype samtaler med fargerik fisk på havets dyp, danset tai-chi med gamle damer i indre Kina, ble kalt gwei-lo, ble intervjuet om en protest hvor jeg ikke ante hva vi protesterte, ble heklet av Floyd Mayweather på en helt tilfeldig fjelltopp, smakte fiskeøye, ble slasket med en sandal av en gammel butikkeier når jeg prutet for mye på nattmarked, og mye mye mer.
Noe av det jeg husker aller best var en gang jeg skulle pusse tennene. Etter hvert kom en venn fra Tyskland for å pusse sine tenner. Etter kom en venn fra Trinidad. Så en venn fra Venezuela. Så Sri-Lanka, Vest-Sahara, Canada. Ingen sa noe, bare stod å pusset. Det var jo bare en helt vanlig kveld hvor vi pusset tenna. I det jeg stirret inn i speilet så slo det meg hvor få plasser på jorda en tannpuss som dette faktisk er mulig. Kanskje har aldri noen fra disse landene pusset tennene sammen før eller siden. Solidaritet i rene tenner!
Kan du fortelle litt om hva du har gjort etter UWC og hvorfor?
Jeg tok et friår for å reise, samtidig som jeg skulle finne ut hva jeg ville videre. Jeg fant ut at det viktigste for meg var å bo tett med mangfoldig kule folk, helst et kult sted mens jeg studerte – og å studere noe som lar meg bo kule steder og møte kule folk senere. Stor endring fra før UWC, hvor det jeg ville var det mest prestisjefulle. Jeg begynte derfor på et universitet som heter Minerva, hvor man reiser mellom 7 campuser i mange kule byer som Hyderabad, San Fransisco og Seoul. Dessverre gjorde korona dette umulig, så jeg droppet ut etter hvert og begynte på data på UIO, hvor jeg studerer nå.
Hva har UWC betydd for deg i etterkant?
Hver gang det er et argument som inkluderer kultur, så kan jeg alltid hevde at «jeg kjenner faktisk noen derfra». Uslåelig. Mer seriøst er nyheter og kart ikke lenger abstrakte konsepter. Man har liksom en relevant venn eller situasjon hver gang det skjer noe.
Har du noen tanker rundt hvilken rolle UWC bør ha i dagens samfunn?
Jeg tør ikke drømme om hvor annerledes verden hadde vært om alle hadde opplevd UWC. Jeg tror man føler mye mer empati med grupper man har noe til felles med. Det er lett å tenke at man ikke har stort til felles med en flyktning fra Vest Sahara. Etter UWC innser man at man har mye til felles med alle. Kanskje både du og denne flyktningen nå begge har et par hjemmestrikkede votter fra Norge, og daraa fra et nord-afrikansk marked.
Hvilke tips eller råd vil du gi til nye eller nåværende UWC-elever?
Intervju medstudenter! Jeg fikk ideen alt for sent i min UWC opplevelse. Om du er ute på vandring sent en kveld så start et lydopptak på mobilen. «Klokken er 20:31, 17/3/2023. Connor – hva gjør vi akkurat nå?…», «Hvordan endte du opp på UWC?…», «Hva er det første du skal gjøre når du kommer hjem?…», «Hva er meningen med livet?…». Når dere treffes 10 år senere og opptaket langt er glemt er ideen at dette bør være god underholdning. Opptakene vil også funke som en allsidig kur mot det vi kaller «Post-UWC depression».
