Foto: Norwin Mojica.
De siste to ukene har det stormet like mye i hodet mitt som utenfor huset her i Trondheim. Verden har plutselig blitt snudd litt på hodet. Den har plutselig blitt like liten igjen som den føltes da jeg gikk på UWC.
Jeg vil gjerne fortelle deg om Amaya. Hun var en av mine nærmeste venner da jeg gikk på Li Po Chun i 2011-2013. Amaya var førsteåringen og romkameraten min fra Nicaragua.
Det jeg husker best fra da jeg bodde sammen med Amaya var hvor mye vi lo. Vi lo både med hverandre og vi lo av hverandre. Jeg husker hvordan det var å våkne av alarmen hennes hver eneste morgen, sangen “Crazy” av Gnarles Barkley, og hvordan hun måtte starte dagen med en kamp mot håret sitt for at det ikke skulle stå til alle kanter. Amaya fortalte mye om familien sin og om landet sitt som hun elsker så høyt. At hun var født i Belgia nevnte hun ikke så ofte. Jeg fortalte om Norge, men hun trodde aldri på at det faktisk er varmt her om sommeren. Hun skulle ha vært her i sommer!
Romkamerater: f.v. Tiffany (Hong Kong), Amaya (Nicaragua), Adrie (Hong Kong), Oda (Norge)
Grunnen til at jeg vil fortelle deg om Amaya er at hun nå sitter i fengsel. Den 10. september ble Amaya, sammen med vennen hennes, Sergio Midence, bortført. De ble tatt med vold av et tjuetalls maskerte medlemmer av en paramilitær gruppe, som ikke hadde noen arrestordre. I åtte dager satt Amaya i et fengsel hvor vi vet at de bryter menneskerettighetene og blant annet bruker tortur. Nå er hun flyttet til et kvinnefengsel med bedre forhold. Hun anklages av regimet i sitt eget hjemland for å være en terrorist som har forsøkt å gjøre statskupp.
Amayas historie
Etter Li Po Chun, da de fleste elevene reiste til USA for å studere på eliteskoler, valgte Amaya å reise hjem til hjemlandet sitt og studere medisin. Hun hadde alltid hatt lyst til å hjelpe andre og å arbeide for rettferdighet, og hun elsket Nicaragua. Ved siden av medisinstudiene jobbet hun frivillig med et vaksinasjonsprogram og med seksualundervisning. Hun hadde lyst til å bruke graden sin til å hjelpe de som trengte det mest.
Nå vet ingen når Amaya får muligheten til å fortsette med studiene. Amaya sin verden ble snudd på hodet for fem måneder siden: Den 18. april innførte regjeringen i Nicaragua en sosial reform for å spare penger, som fratok de eldre mye av pensjonen deres. Hele Nicaragua reagerte. Den 19. april dro Amaya fra skolen for å delta på en demonstrasjon i León, studiebyen hennes. De fredelige demonstrasjonene over hele landet ble møtt med politivold. Da Amaya prøvde å filme noen som ble banket opp av politiet fikk hun mobilen sin fratatt og knust, og hun ble selv slått ned.
Foto: Norwin Mojica. Amaya ledet studentbevegelsen «Movimiento 19 de Abril» ved universitet sitt, UNAN León. Bildet er tatt på morsdagen i Nicaragua, da Amaya holdt en tale for mødrene til de drepte.
Familien til Amaya, med belgiske pass, flyktet til Belgia i sommer. Flere ganger forsøkte foreldrene hennes å få Amaya til å reise. Hun kunne ha fortsatt kampen fra utlandet, men hun nektet å dra. Hun ville stå sammen med sine medstudenter i fronten.
Som leder og frontfigur for studentbevegelsen ble Amaya truet og trakassert. Til slutt kunne hun ikke bo hjemme i leiligheten sin lenger. Så kom det største slaget i magen. Slaget som som omsider har fått verden til å åpne øynene og UWC-samfunnet til å mobilisere: At hun ble kastet i fengsel.
Regjeringen i Nicaragua, Ortega-Murillo-regimet, innså at volden ikke var nok til å få folket til å tie. Protestene stoppet ikke, og Amaya var en av de som holdt dem gående. Regimet endret taktikk, og begynte å kaste folk i fengsel. De endret sin egen terrorlov, slik at de nå kan anklage enhver opposisjon for terrorisme. Demonstrerer du, er du terrorist. Har du med mat eller vann til noen som har en demonstrerer, bidrar du til terrorisme. Gir du medisinsk hjelp til skadede demonstranter, bidrar du til terrorisme. Dermed er Amaya en terrorist i Ortega sine øyne.
Amaya står ikke alene
Så hva kan man gjøre, når man sitter i trygge Trondheim i høststorm, så uendelig langt borte? Amaya har to fordeler sammenlignet med de andre politiske fangene: et belgisk pass og UWC-nettverket. Det tok bare timer fra naboene var vitne til bortførelsen og til vennene hennes over hele verden visste at hun var arrestert.
Over to hundre frivillige bidrar med smått og stort i kampanjen vi driver for Amaya og andre politiske fanger. Mange kjenner Amaya, og mange gjør ikke det. UWC-nettverket har vært en uvurderlig rekrutteringsbase og ressurs i informasjonsspredningen. Underskriftskampanjen for å få henne løslatt har signaturer fra 179 land.
Er det én ting det internasjonale samfunnet kan gjøre for Nicaragua, så er det å følge med.
Da Amaya i forrige uke ble flyttet til et nytt fengsel, fikk foreldrene innvilget en «spesiell» 20-minutters visitt. Under hele besøket ble familien filmet av politifolk, og bilder ble kort tid senere publisert i statlige mediekanaler. De bruker Amaya som PR for å gi inntrykk av at de behandler fangene godt: «Se her, terroristen som prøvde å gjøre statskupp får besøk av foreldrene sine. Den nicaraguanske staten respekterer menneskerettighetene til alle fanger, også terrorister.»
Takket være internasjonal oppmerksomhet vet vi i alle fall at Amaya er litt tryggere. Sammen får vi til utrolig mye, og all aktiviteten rundt Amaya-saken fra hele verden inspirer meg hver eneste dag. Samtidig er situasjonen mørk og overveldende. Amaya er kun én av 345 politiske fanger som er kastet i fengsel for å ha ytret sine meninger mot regjeringen eller deltatt på demonstrasjoner. Forhåpentligvis vil hennes sak få flere ut i lyset. Det er vanskelig å si hvor lang vei vi har å gå, men jeg tror i det minste at vi er en stein i skoen til Daniel Ortega allerede.
