“Hæ? Er du på utveksling i Sogn og Fjordane? Hvorfor gidder du det?”
“Skal du ikke være med på russebuss?”
Dette er klassiske kommentarer jeg pleide å få når jeg fortalte andre om min nye hverdag i Flekke. Før prøvde jeg alltid å forsvare meg i disse situasjonene. Hvorfor eller hvordan er et godt spørsmål, men en ting er sikkert: Jeg kan nå – med stolthet – sette meg ned for å fortelle om skolen min når som helst, hvor som helst.
Det er vanskelig å sette ord på mange ting, og UWC Red Cross Nordic er intet unntak. Mine opplevelser som elev på RCN har vært over alle mine forventninger. En stor del av dem har vært mulighetene vi har hatt til å utforske både små og store eventyr, men det aller beste har vært hvem vi har hatt muligheten å gjøre dette sammen med. Jeg fått så utrolig mange flotte, spennende og engasjerte venner fra alle verdens kanter. Disse menneskene gjør Flekke om til et tettsted i naturskjønne omgivelser – til en global møteplass i nye dimensjoner. Uten at vi alltid tenker på det er vi faktisk et helt eget lite samfunn, langt inne i en dyp fjord (og mange bøker). Der kan jeg føle meg på hjemmebane, bortebane og alt derimellom. Det er sjarmen med mitt nye hjem! – når du viser noen ditt eget får det en helt ny verdi med en gang. I stedet for å kun tenke de samme tankene en gang til tenker jeg plutselig over hvilken verdi ting har og hva de betyr for meg. Små ting som boller på bensinstasjonen, vanvittige priser på Joker og den første snøen er alle spesielle, spesielt som skandinaver på RCN.
På den andre siden kan man noen ganger føle seg mer «nordisk» enn man noensinne trodde var mulig. Min egen interesse for friluftsliv, ski og naturen i seg selv blir ofte satt på spissen på skolen. Det å forklare konseptet bak «å gå på tur» eller «friluftsliv» er utrolig god mental trening og refleksjon for enhver nordmann. I tillegg møter man i denne konteksten reflekterte elever fra verdens alle kanter, ofte fra områder der interesser som fiske og langrenn er uaktuelt av naturlige årsaker. «Vanlige norske opplevelser» er noe vi ikke kan komme oss unna på RCN, men det å kunne dele erfaringene med andre gir disse opplevelsene en helt annen mening.
RCN jobber mye med å fremme verdiene som «friluftsliv» bringer. Skolen bruker tiltak som workshoper, forelesninger og eksempler i praktikken for å få oss elever ut i naturen. Som norsk er dette ikke et nytt konsept, men tankene flyr i det man faktisk får litt innsyn i hva disse opplevelsene egentlig gir oss. Dette arbeidet har sin storhet i det vi kaller «friluftsveka» på RCN. For tre uker siden ble alle førsteåringene delt inn i grupper og sendt til Stryn i fem dager. Vel fremme i Stryn ble alle elever, store som små, erfarne som uerfarne, introdusert til langrenn og den norske fjellheimen. Min gruppe hadde tolv elever, der tre hadde stått på ski før. Fordelene som en «nordisk» i disse tilfellene er opplagte, men det er nesten en større utfordring for oss. Utfordringene er ikke ski- og teknikk-relaterte eller basert på hvor godt vi klarer å kle oss, men hvordan vi klarer å føre friluftsgleden videre. Det er selvfølgelig ikke gitt at man kan stå på ski – eller i det hele tatt vet hva det er – som nordmann på RCN. I disse tilfellene er man ikke verre enn noen andre, og det er også det som er så utrolig herlig i disse tilfellene. RCN fører til nivåutvikling på så mange forskjellige områder hele tiden, fra det akademiske til det fysiske, sosiale eller mentale. Alle opplevelser vi får er ikke alltid eksotiske for de fleste skandinaver, men det er ikke noe negativt. Gleden og kunsten av å utforske en helt annen del av landet, sammen med andre fra en annen del av verden, er muligheter jeg aldri ville byttet ut med noe annet.
På mange måter kan du si at du får muligheten til å utforske ditt eget før du utforsker alt annet. Du får se sider av Norge som du aldri hadde sett eller reflektert over selv, og i tillegg lærer du en ny måte å utforske verden på. Om noen hadde fortalt meg i starten av august at jeg – mellom turer, debatter og konferanser i den norske fjellheimen – ville utvikle en skriftlig engelsk som er bedre enn norsken min hadde jeg ledd høyt og lenge. Romkameratene, lærerne og det akademiske miljøet hjelper så utrolig mye både faglig og sosialt, noe jeg setter stor pris på. Russetid, høstferie, fotball, gamle venner, fast jobb og utlandet kan vente. RCN gir meg så utrolig mye mer enn hva jeg noensinne kunne drømt om. Det å være norsk går fra å være det normale til noe helt spesielt som jeg setter stor pris på. Vi utvikler nye perspektiver og tanker hele tiden, enten det er over en kopp te på rommet eller i et telt på Gaularfjellet. Tiden jeg har hatt på RCN har vært helt fantastisk, og en stor del av opplevelsen kommer nettopp av at jeg er norsk.
Så hvis noen spør meg igjen:
“Hæ? Er du på utveksling i Sogn og Fjordane? Hvorfor gidder du det?”
Da bare ler jeg innvending, samtidig som jeg stolt forteller om skolen og våre verdier. For jeg vet hva de andre går glipp av.
