30 dager igjen. Det har fremdeles ikke gått helt opp for meg. Snart sitter jeg i et fly på vei til den andre siden av jordkloden, klar for eventyret UWC. Helt siden UWC kom brasende inn i livet mitt kun et par dager før søknaden åpnet, har det konstant vært i tankene mine. Hva skal jeg skrive i essayene mine? Er søknaden min god nok? Kommer jeg til å bli valgt ut til intervju? Hva kommer de til å spørre meg om? Har jeg sjans til å komme inn?
Det var egentlig bare flaks at jeg fikk høre om UWC. Jeg skulle til Sverige og toget var stappfullt, så jeg havnet ved siden av en jente på min alder. Vi begynte å snakke sammen og hun fortalte meg om UWC. Litt senere sjekket jeg ut nettsiden og visste med en gang at dette var noe jeg måtte søke på.
Fra søknaden åpnet, helt til fristen i januar, jobbet jeg med søknaden nesten hver dag og fikk lærere, venner og foreldre til å lese den. Da jeg endelig var fornøyd sendte jeg den inn, en dag før fristen. Etter dette prøvde jeg å ikke tenke mer på det, helt til jeg fikk en innkalling til intervju. Det var utrolig nervepirrende å vente. Så jeg reiste til Oslo, klar for å svare på spørsmål i 20 minutter. En uke senere kom svarbrevet. Jeg skulle til Costa Rica!
Elever på UWC i Costa Rica.
Selv om jeg fremdeles ikke kan fatte det helt, har UWC blitt mer og mer virkelig. Det ble opprettet diverse grupper på sosiale medier slik at man kunne komme i kontakt med andreåringene, de andre nominerte fra Norge og førsteåringene fra andre land som skal starte ved samme skole. Selv om det var mye morsommere å chatte med de andre elevene, kom mailene med formularene og dokumentene om visum, vaksiner og skoleregler også. Å fylle ut alt dette var mye mer komplisert enn jeg hadde trodd. Etter hvert kom det også mailer om introhelgen og pakkeliste til hva man skulle ta med.
I slutten av juni reiste altså jeg og de andre 44 norske ungdommene som skal ut i verden til Oslo for å være med på UWC Norges sommerfest. Etter det dro vi til Sjøglimt leirsted ved grensen til Sverige hvor vi tilbrakte helgen sammen med UWC alumni og andreåringer. Vi fikk mye nyttig informasjon, snakket om forventninger, mental helse, regler, kulturkræsj osv. Det ble både kortspill, volleyball, bål og bading om kveldene. Vi ble godt kjent veldig fort og det er egentlig litt trist at vi ikke skal gå på samme skole, men skal til så forskjellige steder.
Så, snart drar vi altså ut i den store verden alle sammen. Jeg gruer meg litt til å flytte så langt unna og måtte vaske klærne mine selv, men jeg gleder meg også utrolig mye! Jeg er veldig spent på å møte de andre ungdommene fra resten av verden, finne ut hvordan rommene ser ut, lære om verden og oppleve ting jeg ikke en gang kan forestille meg nå. Snart sitter jeg på andre siden av jordkloden, diskuterer fred, bærekraft og andre verdensspørsmål med andre engasjerte ungdommer, er med i parader med flagg fra land i hele verden og plukker tropisk frukt på campus i friminuttene.
Det er kun 30 dager igjen.
